Dagens korte innlegg

Pasienttaxi, bomringen, økonomi og dikt finner du i dagens korte innlegg.

Rundtur med pasienttaxi

Av Kirsten Vaas, kriminolog

Pasienttaxi er et veldig godt tilbud når man skal på sykehus eller til legen. Min erfaring er at det stort sett går uproblematisk til sykehus/lege. En annen situasjon oppstår på hjemturen. Da tar taxien enorme omveier og reisen blir minst dobbelt så lang. 9.mai opplevde jeg dette igjen på følgende måte da jeg skulle kjøres hjem fra Majorstua til Søndre Nordstand. Taxien kjørte via Storo, Ryenkrysset, Enebakkveien til Sloreåsen. Det er dobbelt så langt som nødvendig.

Dette er misbruk av offentlige midler og til stor belastning for pasientene.

 

Alle må ha brikke

Av Harald Minken, samfunnsøkonom, Transportøkonomisk institutt

Mange som ikke har betalt bompenger før, må passere en bom i det nye systemet, men for de som har pleid å passere bomringen, blir forskjellen liten.

Vel å merke hvis de har bombrikke i bilen! De som ikke har bombrikke, må betale på hver eneste bom de passerer, og det kan bli mange, selv på helt vanlige turer. Da kan en eneste tur – til jobben, for eksempel, eller med avkommet på fotballtrening – bli ganske dyr.

De som har brikke, derimot, betaler bare på en eneste bom per tur, om de da ikke krysser kommunegrensa – da kan det bli to.

Det fins sikkert mange som ikke har fått med seg dette. Det kan være folk som ikke kan godt nok norsk, eller en og annen enslig ulv som ennå ikke har diskutert bomringen med noen. Jeg vil oppfordre deg som leser dette til å se deg rundt og spørre folk om de har brikke. Om de ikke har det, kan de skaffe det på www.fjellinjen.no/privat/autopass/.

Men det er jo rart, da, at ikke partene i Oslopakke 3-avtalen har lagt opp til en større informasjonskampanje sjøl.

 

Daglig brød

Av Else Marie Vestrum Olsson

Når regningene er betalt
og jeg har handlet mat,
er resten til luksus –
for det kaller man vel
sånt man strengt tatt
ikke må ha? Da kjøper jeg
bøker og blomster, og
kjenner meg rik. Eller –
er bøker og blomster
egentlig å regne
som det daglige brød?

 

 

 

Regjeringens overforbruk

Av Per Bugge-Asperheim

Arne Strand kritiserte budsjettet større forrige uke. Ja, statsministeren har betalt for å møte alle fire partiers krav. Arne Strand fulgte opp 15. og 18. mai. Statsministerens forsøk med å kalle utgifter til ny fregatt og regjeringskvartalet som «under streken» ble avkledd av Norges Bank. Men virkeligheten er ikke penger, men at en iverksetter for mange prosjekter. Her er det nok å ta av: Det er ugreit for embetsverket som sitter i midlertidige lokaler, men nybygget kan utsettes inntil videre. Det gjelder også det nylig vedtatte prosjektet på Filipstad. Boligene bygges neppe for de som har problem med sitt første hjem. E-18 via Sandvika er utsatt allerede. Å bygge nytt region-bygg for Viken, kan også utsettes. De har nok lokaler i byggene for de tre fylkene i dag. Ugreit for de offentlige ansatte, men fullt mulig. Bompenge-protestene er et uttrykk for at det bygges flere nye veier enn folk vil betale for. Vi kan leve uten E-39 som koster mange milliarder kroner. På Vestlandet har sjøen vært vår vei til alle tider. Nye og mindre elektriske ferger vil gi hurtigere forbindelse, styrke klimaet og bli en eksportartikkel. Slik kan vi fortsette. I dag er det for stram sysselsetting. Det kommer den dag vi vil være glad for at det ligger klargjorte prosjekter og venter. Pengene blir liggende i oljefondet og kan taes frem når ledigheten melder seg.

Det er veldig bra at Arne Strand lister opp konsekvensene av Siv Jensens politikk. Det blir nyttig i neste valgkamp. Enda bedre vil det være om Arbeiderpartiet tar initiativ tll forhandling om hvilke prosjekter som bør utsettes for å unngå en overopphetet økonomi med økende renter og kostnader. Det vil demonstrere en ansvarsbevissthet som fortjener velgernes tillit ved valget i 2021. Budsjettet blir vedtatt, fordi regjeringen har flertall. Så bør Stortingets representanter forhandle om hvilke prosjekter som må skyves ut i tid. Det vil smerte hvert parti. Det kan legges en midlertidig park på Filipstad. Til gjengjeld må regjeringspartier godta at noen av deres hjertebarn skyves ut i tid.

 

Når nettverket rakner

Av Anne Grethe Ødegård, ufør jævla sosialist

Hver eneste dag leser jeg om personlige tragedier innen AAP-saken.

Nettverket vårt som skal fange opp de som blir rammet av sykdom eller skader, er i ferd med å rakne totalt.

Annikken Hauglie vil ikke erkjenne at regelverket som ble igangsatt, er et blitt et stort samfunnsproblem. Hvis hun gjør det, må hun erkjenne at hun har tatt feil. Det er ikke lett å erkjenne tabber, en mister ansikt av sånt. Bedre å lukke øynene, stenge det ute, sånn at Hauglie føler at hun fortsatt har stålkontroll.

Men faktum er at syke, skadede levende individer, får en livssituasjon som gjør at de gir opp totalt. De blir sykere, det kommer ingen Jesus på døra som kan helbrede dem, slik at de slipper å leve på familie, eller på sosialen. De blir ikke helbredet over natta, slik at de kan søke på en stilling i 100 %, og forsørge seg selv og sine barn.

Det å rasere et nettverk som er bygd på vissheten om at vi får hjelp og kan fortsette med våre liv, så godt det lar seg gjøre, er farlig.

Ingen blir født med en livstidsgaranti for å ikke bli rammet av sykdom eller skader.

Dette er en urettferdig og farlig politikk, som må stanses. Arbeiderpartiet og SV har prøvd så godt de kan med å få med seg KrF for å få reversert saken. Det sa KrF nei til, Kjell Ingolf Ropstad er en mann ønsker ikke å ta ansvar for regjeringens politikk.

Men vet du hva, Kjell Ingolf Ropstad, du som er så glad for at KrF har «en hånd på rattet» i regjeringen. Du bør legge begge henda dine på det rattet, farlig å kjøre med en hånd, farlig å være med på å ekskludere mennesker. For det som blir gjort nå, mot syke, svake borgere er ikke noe annet enn diskriminerende.