Det eneste gode som har kommet ut av presidentordrene Donald Trump har undertegnet i løpet av hans første uke i Det hvite hus, er at alarmen har gått. Ikke som en slumrealarm som kan ignoreres, men som en høy, skingrende og rødglødende sirene som varsler at presidenten for den frie verden og hans rådgivere – et skremmende lite utvalg av dem effekten tatt i betraktning – har startet en kamp mot menneskeheten, mot demokratiet, mot internasjonale retningslinjer og mot solidaritet. Trump har tatt ikke bare USA, men en hel verden på senga. Han er i ferd med å legge en nasjon i ruiner mens han som en aggressiv kamphund river og sliter i båndene som binder USA til sine allierte. Virkningen er en splittelse både nasjonalt i USA og internasjonalt som ved siden av den farlige polariseringen gir en urovekkende framvekst av høyreradikalisme og hatretorikk.
Ifølge CNN ble direktivet som stenger borgere fra sju nasjoner ute av USA godkjent av minister for innenlands sikkerhet, John Kelly, og i høyden en håndfull andre av Trumps nærmeste rådgivere. Justisdepartementet ble holdt utenfor, det samme ble utenriksdepartementet og den øvrige administrasjonen. Pennestrøket er et politisk håndverk som uavhengig av intensjonene bak står til stryk, som gjennom sin umiddelbare gyldighet etterlater verden i et kaos av usikkerhet, hvor mennesker og flyktninger underveis utestenges fra familiene sine, fra trygghet, frihet og framtidshåp. I et større perspektiv utgjør flyktningforbudet et alvorlig angrep på enkeltindividet, på internasjonale forpliktelser og på det humanitære samarbeidet.
Å stemme ut resten av verden er et scenario ikke engang de mest kyniske skaperne av reality-TV kan drømme om å oppnå, selv med verdens mektigste realitystjerne i hovedrollen. Men den største demokratiske trusselen ved Trump er ikke nødvendigvis løgnene, forenklingene og idiotien, men hans strategiske evner til å la sine marionetter danse. Parallelt med flyktningforbudet foretok Trump flere stolbytter i det nasjonale sikkerhetsrådet som sikrer større makt til hans egne og gjør sirkelen av betrodde meningsfeller sterkere. Nærmest i ly av ståket plasserer han sin egen sjefstrateg Steve Bannon sentralt i USAs nasjonale sikkerhetsråd, samtidig som sikkerhetstjenesten DNI og Pentagon vingeklippes. Innvandringsfiendtlige Bannon ble av Bloomberg utpekt som den farligste politiske bakspilleren i USA i 2015. Nå er den tidligere styrelederen i det innvandringsfiendtlige og høyrepopulistiske nettstedet Breitbart en av verdens mektigste menn. Breitbart har brukt de siste døgnene til å hyle mot det de kaller hysteriske overreaksjoner i mediene på Trumps innvandringsdirektiv. Selv kaller Bannon mediene for USAs «opposisjonsparti», ber dem vise ydmykhet overfor Trump og om å holde kjeft.
Selv de mest ironiske som litt oppglødd fortsatt småflirer av den nye presidentens tilsynelatende banale twittermeldinger og hensynsløse villsvinaktige positur på talerstolen, må innrømme tragedien. At Trump har gjennomføringsvilje og –kraft har han bevist på rekordtid, og han utnytter svakhetene i et politisk system som er fundert på gode tider og tilliten til at en valgt president bruker sin makt med klokskap, fornuft og ut fra en tanke om bred politisk forankring. Oppfattelsen av at Trump ikke kunne gjøre stort fra eller til uten kongressens godkjenning, er torpedert av en paranoid, hatefull president med anlegg for eneherskerens blinde tro på egne vurderinger og et maktembete som gir alburom. Nå kløyver han USA på midten gjennom å skape frykt og mistro, særlig rettet mot muslimer generelt og spesielt statsborgere i utpekte muslimske land. Det er åpenbart det han og hans strategiske rådgivere ønsker, men de dekker over den reelle grunnen med ulne forklaringer om at de vil hindre «radikale, islamistiske terrorister» å ta seg inn i landet.
Heldigvis ser man protestene stige i antall og styrke. I likhet med Women’s March har store folkemasser igjen tatt til gatene for å slå ned på det fascistiske tankegodset som ligger gjemt i president Trumps retorikk. Å stenge hele folkegrupper ute under påskudd av å ramme et marginalt antall potensielt farlige, er et grep som er blitt brukt med grufull effekt opp gjennom historien, uten at det hindrer stadig gjentakelse. Protestene har tvunget den amerikanske regjeringen til å trekke tilbake deler av innreiseforbudet, slik at folk med permanent oppholdstillatelse, såkalt «green card», nå får slippe inn. Denne innrømmelsen er et nederlag for ikke minst sjefstrateg Bannon, som skal ha kjempet for å utestenge også green card-holderne. Uansett innrømmelser, dette gufne ekkoet fra blant annet det tredje riket, utgjør sammen med muren mot Mexico, homofobien, islamofobien, kvinneforakten og den generelle forakten for mangfoldet, en torn i øyet på fornuften og solidariteten. At USAs befolkning hever stemmen uten omsvøp, bør derfor oppmuntre verdenssamfunnet til å reagere med resolutt fordømmelse. Enn så lenge har de fleste vestlige ledere, som i Norge, uttrykt behersket bekymring. Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Canadas president Justin Trudeau er blant de få som har reagert sterkt og klart, «Til alle dem som flykter fra forfølgelse, terror og krig: Canadiere ønsker dere velkommen, uavhengig av hva dere tror på», tvitret Trudeau, og forsterker budskapet også etter terrorhandlingen i Quebec.
President Trumps udemokratiske handlinger er allerede i ferd med å isolere han fra folkeopinionen og det politiske ordskiftet i USA, fra virkeligheten og til og med fra sitt eget parti, som virker like paralysert som det øvrige USA. Vanligvis ville en slik politisk selvpålagt isolasjon framstå som et tegn på sterk svekkelse hos en president. Ikke så med Trump. Hans handlinger utført av han selv og nøye utvalgte eidsvorne menn alene, er en gryende maktfaktor med svært farlige ringvirkninger – slike som gir paranoiaen og isolasjonen ytterligere vekstvilkår, som river ned samhold, solidaritet og skjøre reisverk mot forfølgelse, hat og ufred. Trumps mørke og illevarslende innsettelsestale for bare en drøy uke siden var et forvarsel om et farlig alvor utstedt uten hjertelag. Det er ingenting å le av lenger.