22.juli-kommisjonens fremleggelse av sin rapport 13.august 2012, ble en knusende kritikk av myndigheter, politiet og politikerne. Den utførlige rapporten er utvetydig klar i kritikken hva som egentlig gikk galt den fatale julidagen som for alltid vil være forbundet med grenseløs ondskap og brutalitet.
Her er et knippe av hva nettavisene har formidlet etter at rapporten ble offentliggjort: Myndighetene ble kritisert for manglende evne til å beskytte menneskene på Utøya, angrepet på regjeringskvartalet kunne vært forhindret, manglende sikkerhetskultur i departementene, kommisjonen mener politiet sviktet på flere felt under aksjonen, politiet har ikke evnet å se helheten, politiet ble forbikjørt av Breivik på vei til Utøya, politibil kjørte like bak Breivik på vei til Utøya, politiet var på vei til feil øy da de etter mye sommel og forsinkelser skulle til Utøya for å ta Breivik, tipset om Breivik ble glemt i 20 minutter hos politiet, politiets tidsbruk var uakseptabel, den første politipatruljen burde ha tatt seg over til Utøya og kommisjonen retter hard kritikk mot politiets sikkerhetstjeneste (PST) og kriseberedskapen slaktes helt. Hva som berømmes er den heroiske innsatsen fra frivillige som med livet som innsats, reddet mange livredde ungdommer som svømte på flukt i det kalde vannet i Tyrifjorden mellom Utøya og landsida.
Politikerne og myndigheter har fått gjennomgå fordi arbeidet med samfunnssikkerhet og terrorberedskap i praksis har vist seg å være mangelfull. Dette er mangler som har vært over lengre tid og som ikke bare den nåværende regjeringen kan lastes for. Det tragiske er at det måtte en katastrofe til av et slikt omfang for at den utilstrekkelige sikkerheten og sviktende beredskapen kunne bli avdekket. Det er nesten som om man skulle tro at ansvarlige politikere og myndigheter i årevis har levd i en slags søvngjengeraktig tilværelse og nærmest håpet på at alt skulle gå bra, selv om det var åpenbare mangler. Spørsmålet om hva er det vi ikke vet som vi burde vite, blir nagende etter dette. Har vi ikke vært i tvil tidligere, vil vi i hvert fall være det for ettertiden og det vil stilles hyppigere spørsmål om samfunnssikkerheten er god nok. 22.juli-terrorens konsekvenser har slik resultert i en større usikkerhet om hvorvidt våre myndigheter med tilhørende ordensmakt og sikkerhetstjeneste virkelig er i stand til å utføre sitt samfunnsoppdrag og beskytte borgerne.
Selv om mange politifolk gjorde en formidabel innsats, ble det gjort alt for mange grove feil som det ikke kan tas lett på. I den forbindelse står 22-juli kommisjonens kritikk av politiets dårlige håndtering av katastrofen i skarp kontrast til politiets egen granskning av seg selv som konkluderte med at de ikke hadde gjort noen feil. Politiets granskning av sine egne, kjent som ”bukken passer havresekk”-syndromet og konklusjonen om egen ufeilbarlighet, burde ikke overraske noen som ikke selv er ansatte i politietaten. 22.juli-kommisjonen peker imidlertid på at de første politifolkene som kom til stedet befant seg i et område hvor det var flere båter slik at de faktisk kunne kommet hurtigere fram til Utøya til kl.1800 (og opptil anslagsvis 20 menneskeliv kunne derfor blitt spart for massemorderens barbariske handlinger).
Den første politipatruljen hadde visstnok fått beskjed om å kun observere fra landsiden til tross for at det lå båter like ved. Mens barn og ungdom massakreres på Utøya, står altså politiet på landsiden uten å ta seg over og gripe inn fordi de har fått beskjed om å ”observere”. Det høres mildt sagt utrolig ut. I slike tilfeller burde politiet på stedet ikke basere seg på ordre ovenfra, men gjøre det de er forventet og som de er gitt myndighet til å utføre, nemlig å gjøre alt de kan for å redde menneskeliv.
Inntrykket som har festet seg etter 22.juli, er av en stakkarslig og inkompetent ordensmakt som nølte med å gripe inn, som i etterkant tilsynelatende har forsøkt å løpe fra ansvaret og attpåtil har hevdet at de ikke gjorde noen feil eller ikke visste om tilgjengelige båter som kunne ha brakt dem raskere over til Utøya. At politiet hevder at de ikke hadde båter til rådighet på et tidligere tidspunkt og heller ikke visste om dem, har 22.juli-kommisjonen tilbakevist gjennom sin grundige rapport på over 500 sider. Dommen er knusende over det dårlig utførte politiarbeidet, et arbeid preget av sendrektighet, sommel, misforståelser og elendig kommunikasjon internt i politietaten.
Den klassiske finten, å gjemme seg bak ”systemfeil”, blir altfor enkelt og gjennomskuelig. Her må de ansvarlige gå grundig i seg selv og vurdere om de i det hele tatt er skikket og kompetente i sine stillinger. Når det kommer til stykket er det uansett mennesker som utgjør ”systemet” og som i dette tilfellet er ansvarlige for at katastrofen fikk et langt større omfang. Derfor er det først og fremst enkeltmennesker som bør stilles til ansvar og ikke bare ”systemet”. Det handler ikke om å drive ”heksejakt”, men om å søke sannhet og rettferdighet.
