Etter stortingsvalget i 2013 trodde jeg ikke at det ville bli aktuelt å stille et slikt spørsmål før stortingsvalget i 2017. Et solid borgerlig flertall på Stortinget og regjeringens samarbeidsavtale med KrF og Venstre, ville sikre Høyre/Frp-regjeringen et turbulent liv stortingsperioden ut.
Regjeringsskifter finner normalt sted etter et valg. Med ett unntak – Bondeviks sentrumsregjering – skjer det heller ikke året før stortingsvalget. Fellingen av Bondeviks regjering på en klimasak i 2000 frister dessuten ikke til gjentakelse. Ap gikk på en smell ved valget i 2001 etter at partiet hadde meldt seg på Høyres jaktlag.
Det har heller ikke skjedd i etterkrigstida at en regjering har stilt kabinettsspørsmål på statsbudsjettet for så å bli felt av flertallet på Stortinget. Statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) gjentok riktig nok grepet med kabinettsspørsmålet i 2001 for å tvinge fram et flertall for statsbudsjettet. Det var avtalt spill med Carl I. Hagen. Prisen for at Frp skulle støtte statsbudsjettet var at statsminister Bondevik stilte kabinettsspørsmål.
Situasjonen nå kan få samme utfall som budsjettkrisen i 2001, men med andre partier og personer i hovedrollene. Nå vil det være en finansminister fra Frp som eventuelt må satse på at KrF berger regjeringens statsbudsjett. Finansminister Siv Jensen kan ikke regne med at Venstre stiller opp for å redde et budsjett som partiet har tatt så sterkt avstand fra.
KrF-leder Knut Arild Hareide skapte i VG i går tvil om hvor han står i bil- og bensinkrigen med regjeringen. Tvilen skyldes ikke så mye det han sa, men tolkningen av hans uttalelse om at regjeringens forslag til drivstoffavgifter og kompensasjon til bilistene ikke har utløst noe ultimatum fra KrFs side. Noen tolket det som at KrF kan støtte budsjettet uavhengig av Venstre. KrFs standpunkt har fra første dag vært at bilpakken ikke må bli et uoverstigelig hinder. Men KrFs solidaritet med Venstre har ikke tidligere vært trukket i tvil. KrF og Venstre har riktig nok ikke sverget evig troskap, men de har lovet hverandre å holde sammen valgperioden ut. Et bilde av Hareide sammen med Erna Solberg og Siv Jensen i Vandrehallen der han står fram som redningsmann for et budsjett uten grønt skatteskifte, vil bli husket i valgkampen.
Situasjonen endrer seg hvis statsministeren stiller kabinettsspørsmål under finansdebatten. Da dreier det seg ikke lenger om statsbudsjettet, men spørsmålet om hvem som skal lede landet fram til valget. Det kan hende at KrF kommer til at det er bedre med Erna Solberg som statsminister enn Jonas Gahr Støre. Skepsisen til Ap er fortsatt stor i KrF.
Før vi eventuelt kommer til fotorunden, skal det fortsatt gås noen harde budsjettrunder. Deadline er satt til søndag klokka 18. Tidspunktet er like uforpliktende som tidsfristene i en riksmekling. Partene forhandler så lenge det er håp om å finne en løsning.
Tariffoppgjør er alltid vanskelige hvis det dreier seg om prinsipper og ikke bare lønnstillegg. Penger blir man enig om gjennom kompromisser. Det samme gjelder budsjettforhandlingene i Stortinget denne gangen. Regjeringen hadde blitt enig med sine samarbeidspartier hvis det bare hadde dreid seg om å omdisponere noen milliarder på statsbudsjettet. Det skar seg fordi statsministeren og finansministeren satte seg på et prinsipp om ikke å røre bilpakken og bensinprisene. Og hadde ikke Venstre stått beinhardt på sitt prinsipp om at det skal forhandles om bilpakken, hadde partene holdt tidsfristen for finansinnstillingen.
Jeg tror man til slutt blir enig. Ingen ønsker regjeringskrise. Men vi kan aldri være sikker på resultatet hvis den politiske prosessen kommer ut av kontroll. Politikken begynner da å leve sitt eget uforutsigbare liv.
Regjeringskrise kan derfor ikke utelukkes. Det vil gå hardt ut over statsminister Erna Solberg og Høyre. Solbergs regjeringsalternativ er da lagt i grus. Jonas Gahr Støre kan spasere i mål som seierherre neste år.