Denne uka besøker statsminister Erna Solberg Colombia. Det er ikke et besøk til et land i fred.
Riktignok har representanter for opprørsgruppen FARC og Colombias regjering satt sine signaturer på en fredsavtale etter en 50 år lang væpnet konflikt. Og Norge har fått skryt for vår tilretteleggerrolle. Men fred kan ikke reduseres til en avtale.
Hvis fred automatisk fulgte en fredsavtale, hadde flere hundre samfunnsledere i Colombia fremdeles vært i livet. Men realiteten er at minst 300 ledere er drept siden fredsavtalen ble signert, for over et år siden. I begynnelsen av året har vi vært vitne til en økning i antallet angrep på sivilbefolkningen, sammenlignet med samme periode i fjor, og et økende antall familier drives på flukt fra sine hjem.
Samtidig har Colombia potensialet til å bli et lyspunkt i en dyster global fluktstatistikk, der pilene de siste årene bare har pekt oppover. Lykkes fredsprosessen vil vi på sikt kunne løfte syv millioner internt fordrevne colombianere ut av fluktstatistikken. De vil få en mulighet til å vende hjem, eller å finne en varig løsning der de er. Mye står på spill.
Går sakte
Som i så mange andre fredsprosesser, er det etter at avtalene er signert at det harde arbeidet for en reell fred virkelig starter. Om prosessen lykkes avhenger blant annet av hvor fort befolkningen ser positive resultater på bakken.
I Colombia ser vi dessverre at gjennomføringen av fredsavtalen tar tid. FARC har lagt ned våpnene og gått fra å være en opprørsgruppe til et politisk parti. Men fremdeles er bare omkring 20% av elementene i fredsavtalen implementert.
Som en del av avtalen skal tidligere FARC-opprørere få støtte til å reintegreres i samfunnet.
Dette arbeidet er essensielt for å sikre at fredsavtalen faktisk bidrar til økt trygghet. Takket være norsk støtte, har Flyktninghjelpen og FN startet et prosjekt der vi gir utdanning til tidligere opprørere. Men 16 måneder etter at fredsavtalen ble signert er dette et av få initiativ, og mange står fremdeles uten et tilstrekkelig godt reintegreringstilbud. Mangel på fremdrift skaper frustrasjon, og i fraværet av gode alternativer kan veien bli kort tilbake til væpnet kamp eller annen illegal virksomhet. Flere tidligere FARC-opprørere har gått inn i andre opprørsgrupper som kjemper mot regjeringen.
Frustrasjonen vokser også blant ofrene for konflikten, inkludert de mer enn syv millionene internt fordrevne. Kompensasjon til ofrene og varige løsninger for de mange fordrevne kan ikke lenger utsettes.
Videre må myndighetene sørge for at de tar ansvar for å levere offentlige tjenester i de tidligere FARC-områdene. Rundt tre av ti barn på Colombias landsbygd har aldri hatt mulighet til å gå på skolen. Halvparten av de som går på skolen, går ikke videre etter grunnskolen. Som et resultat er barna ekstremt sårbare for rekruttering til væpnede grupper.
Både den kortsiktige nødhjelpen og det mer langsiktige utviklingsarbeidet i disse områdene må raskt styrkes i samråd med lokalbefolkningen, som hittil i altfor liten grad har blitt hørt.
Mislykkes dette, kan mangel på helsetjenester, utdanning og økonomiske muligheter på landsbygda velte hele fredsprosessen.
Trenger hjelp
Det er her Norge og det internasjonale samfunnet kommer inn i bildet. Solberg bør i sine møter med Colombias lederer understreke behovet for fortgang i implementeringen av fredsavtalen. Men Norge må også vise at vi fortsatt er villige til å bidra med økonomisk støtte på lang sikt.
Glansbildet som er tegnet av en vellykket fredsprosess og fremgang, stemme lite overens med realiteten for fem millioner colombianere som er avhengig av nødhjelp. Samtidig har krisen i nabolandet Venezuela ringvirkninger i hele regionen, og tusenvis krysser grensen over til Colombia daglig på søken etter medisiner og mat. Mange er et potensielt lett bytte for de eksisterende væpnede gruppene i landet, og står i fare for å bli rekruttert, misbrukt eller utnyttet. Flommen av mennesker fra Venezuela truer med å destabilisere hele regionen, og Colombia er spesielt utsatt.
Kan lykkes
Fred må bygges nedenfra og det er tydelig at mange colombianere nå er klare for å gjøre det de kan for å lykkes. Men Colombia trenger også støtte for å møte utfordringene de nå står overfor.
De internasjonale bidragene til Colombia i årene som kommer, vil være en viktig investering i fred. Norge, gjennom vår lange erfaring med fredsprosesser, vet så altfor godt at årene etter en avtale er signert er avgjørende for om freden får fotfeste. Gang på gang har vi vært vitne til at land er kastet tilbake til full krig, på tross av det som på papiret har virket som gode avtaler.
Hvis Norge bidrar til å følge fredsprosessen helt i mål, vil det kunne bli en av de største suksessene for norsk fredsdiplomati noen sinne. Men aller viktigst, det vil kunne gi mange colombianske barn trygghet og muligheter deres foreldre aldri fikk oppleve.