Flertallet i Oslo bystyre består av byrådspartiene Høyre og Fremskrittspartiet og deres underdanige klakører i Venstre og KrF, som holder byrådet ved makten.
Det er ikke så rent lite frekt, når Høyres byrådsleder Stian Berger Røsland, (H) i Dagsrevyen 22. februar sier at "Det er noe pussig med Arbeiderpartiet. Da full barnehagedekning skulle oppnås, løp Arbeiderpartiet etter de private og ville gjerne ha private barnehager, men innenfor eldreomsorgen har de store problemer med det samme."
Jaha? La oss sammenlikne disse tingene, slik byrådslederen legger opp til. Staten og kommunene har invitert private til å bygge og drive barnehager. Staten og kommunene har på forhånd sagt hva de er villige til å betale og hvilken kvalitet vi forventer tilbake. Vi har derimot ikke lagt de kommunale barnehagene ut på anbud for å se hvem som kan drive dem på aller billigste vis. Slik har regjeringen i løpet av få år oppnådd full barnehagedekning her i landet. I sannhet en politisk bragd.
Det Høyre og Frp gjør innenfor eldreomsorgen i Oslo er egentlig det stikk motsatte av hva regjeringen har gjort for å oppnå full barnehagedekning. I Oslo legges kommunale sykehjem ut på anbud, der hensikten er å se hvor billig eldreomsorgen faktisk kan bli. Har byrådet i Oslo lykkes med sin politikk? Til tross for denne store satsingen på private kommersielle aktører, har det totale antallet sykehjemsplasser i Oslo gått ned med 430 de siste åtte årene. Dette samtidig som befolkningen i Oslo vokser, så den relative nedgangen er enda større. Dersom byrådet hadde ønsket å oppnå full sykehjemsdekning kunne de valgt å beholde det kommunale tilbudet og latt private løsninger komme på toppen av dette. Problemet er at målsettingen for Høyre og Frp har åpenbart ikke vært å øke tilbudet innen eldreomsorgen. Hensikten har dels vært å redusere kostnadene til eldreomsorg og ikke minst har dette byrådet en åpenbar målsetting om å få kommunal tjenesteproduksjon over på private virksomheter. Det legger byrådet heller ikke skjul på.
I foajeen på Ammerudlunden sykehjem henger det ikke mindre enn tre diplomer fra byrådet i Oslo. Tre ganger har dette Adecco-sykehjemmet blitt evaluert av kommunen og fått sitt diplom undertegnet av eldrebyråd Sylvi Listhaug (Frp) Det kan se ut som om sykehjemmet har blitt vurdert på ulike kriterier – men de ansattes arbeidsvilkår og sykehjemmets evne og vilje til å forholde seg til norske lover og forskrifter ser ikke ut til å ha vært gjenstand for byrådets interesse. Det idrettssponsoren Adecco har drevet med her, kan bare beskrives som økonomisk doping. Dopere skal som kjent utestenges fra konkurranse.
Byrådet kan ikke si at det har manglet på advarsler. Både Sykepleierforbundet, Fagforbundet og Arbeiderpartiets bystyregruppe har gjentatte ganger advart mot byrådets politikk og de sannsynlige konsekvenser av den. Nå når NRK avslører elendigheten i beste sendetid ved innledningen til kommunevalgåret, går byrådet endelig til handling.
Denne Adeccosaken vil kanskje bli stående som ureksempelet på hvor galt det kan gå med konkurranseutsetting av offentlige tjenester, når motivasjonen er feil. I Oslo har ikke motivasjonen vært å oppnå samme eller høyere kvalitet på tjenestene, til samme eller lavere kostnad. En slik pragmatisk og rasjonell tilnærming synes å være fraværende.
I Oslo synes motivasjonen for konkurranseutsetting snarere å ligge på et helt annet plan: Motivet for å konkurranseutsette kommunal tjenesteproduksjon har vært å tilfredsstille de nærmest fundamentalistiske ideologiske forestillingene i Oslo Høyre og Oslo Frp – om at privat drift er av det gode og kommunal drift er av det onde. Når motivet er slik er det egentlig ikke så rart at man ender opp med to sykehjem av typen Ammerudlunden og Midtåsen.
Svenn Kristiansen (Frp) lovet i kommunevalgkampen 2003 at ”dersom Fremskrittspartiet fikk ansvar for eldreomsorgen i Oslo, ville den bli så bra at eldreomsorg ville forsvinne som valgkamptema.” Hele tiden siden dette ble sagt i 2003 har Fremskrittspartiet hatt den ansvarlige byråden for eldreomsorgen i Oslo.