Heller ikke denne gangen har Quintana fått innreisevisum for å granske forholdene i Burma før han skal legge frem sin neste rapport for FNs generalforsamling. I stedet har han vært nødt til å legge turen om Burmas grenseområder og naboland for å møte noen av ofrene for militærets overgrep, diplomater, representanter for FN og sivilsamfunn, og andre eksperter.
- Forholdene for etniske minoriteter i grenseområdene begrenser sterkt den burmesiske regjeringens intensjon om å sikre en overgang til demokrati, konkluderte Quintana under en pressekonferanse i Bangkok på mandag som avrundet besøket.
Quintanas vurdering står i grell kontrast til de mer optimistiske vurderingene til andre internasjonale utsendinger som har sluppet inn i landet på regimets nåde i den samme perioden, inkludert statsekretær Espen Barth Eide.
- Utviklingen i Burma gir grunn til å håpe på en forandring til det bedre, konkluderte Barth Eide etter sitt besøk i landet i midten av mai, og har sannsynligvis regimeendringen i landet i tankene.
Barth Eides vurdering av forholdene i Burma er kun et delbilde av virkeligheten. For mennesker fra Burmas etniske minoritetsgrupper som lever i landets grenseområder er forholdene ikke blitt bedre som følge av at det har vært et regjeringsskifte i landet.
Som Quintana bekreftet på mandag, fortsetter alvorlige overgrep uavbrutt i mange av landets grenseområder, det være seg konfiskering av land, tvangsarbeid, internt fordrevne, utenromrettslige henrettelser, eller seksuell vold. To viktige årsaker er det omfattende militære nærværet i disse delene av Burma og regjeringens prioriterte utbygging av store utviklingsprosjekter.
Dette har ikke endret seg som følge av valget som fant sted i Burma i november fjor. I Karen-delstaten har det vært mer eller mindre daglige trefninger mellom regjeringssoldater og etniske motstandsgrupper siden valget. I Shan-delstaten har en 22 år gammel våpenhvile mellom regjeringshæren og en større væpnet opprørsgruppe falt sammen.
- Jeg er bekymret fordi regjeringen ikke søker etter en politisk løsning på de etniske konfliktene, understreket Quintana på pressekonferansen.
Burmas regjering har lagt vekt på at de anser landets parlament for å være den rette arenaen for dialog i landet. Det burde gi Norge grunn til å dele Quintanas bekymring.
At Burma har et parlament kan åpne for nye kanaler for dialog i landet. Parlamentet er allerede blitt et forum der de folkevalgte har stilt spørsmål om menneskerettssituasjonen. Men Burma har ikke hatt en nasjonalforsamling på 20 år. De nye parlamentene, både på nasjonalt og regionalt nivå, er ferske og opererer under sterke begrensinger. Burmas etniske konflikter har en lang og kompleks forhistorie; det er mye å forvente at nye og uerfarne institusjoner skal kunne takle disse problemene.
Grenseområdene som Quintana omtaler er i tillegg svært dårlig representert i den nye nasjonalforsamlingen. Flere opposisjonsgrupper, inkludert mange av de væpnede gruppene i Burma, var utelukket fra deltakelse i valget i fjor, mens landsbyboere i flere konfliktområder ikke hadde mulighet til å stemme da valget ble kansellert i disse delene av landet. Mer enn noensinne er en dialog også med dem som er utenfor den politiske prosessen viktig for fred i landet.
Siden tidlig i 2010 har Quintana vært en sterk forkjemper for at omverden gjennom FN bør etablere en internasjonal granskningskommisjon i Burma. En slik kommisjon vil ikke være første skritt mot en internasjonal straffeforfølging av generalene. I stedet er den ment å være et instrument som kan bidra til en overgang til demokrati, søken etter sannhet og forsoning og utvikling av et system som kan få bukt med den langvarige straffefriheten.
Norge har i alle år støttet spesialrapportørens mandat i Burma. Men norsk støtte til Quintanas forslag om en egen granskningskommisjon har hittil vært lunkent. Norges svar har så langt vært at at en slik granskningskommisjon forutsetter støtte i FNs Sikkerhetsråd.
Dette er et syn som ikke tar hensyn til at omverdens erfaring med å bruke granskningskommisjoner uten støtte fra verdens mektigste organ for å oppmuntre til positive endringer i Burma hittil har vært overveiende positiv, slik den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO er et eksempel på.
I 1997 oppnevnte ILO en granskningskommisjon på bakgrunn av Burmas omfattende bruk av tvangsarbeid, som organisasjonen hadde fulgt med stor bekymring over nærmere tretti år. ILO-kommisjonen fikk innledningsvis ikke engang adgang til Burma av den daværende juntaen. Likevel ble kommisjonen starten på en langvarig forhandlingsprosess mellom ILO og Burma som gjør at ILO i dag har et fast nærvær i Burma og et mandat for å jobbe med burmesiske myndigheter og sivilsamfunn om å få bukt med problemet.
ILOs arbeid i Burma regnes gjerne for å være et eksempel på at en koordinert innsats fra omverdens side på å påvirke menneskerettssituasjonen i Burma kan fungere. På tross av at tvangsarbeid er et vedvarende problem i Burma, sitter den nye burmesiske regjeringen nå med de nødvendige redskapene for å gjøre noe med situasjonen om de skulle ønske det. Valgløfter om at Burma kan komme til å få en lov som vil tillate fagorganisering bærer bud om at at et møysommelig arbeid over flere år kan kaste av seg.
ILO tok i sin tid anvar på det området der organisasjonen har mandat, selv om det tok lang tid. Skal Burma være nødt til å vente nye tretti år før omverden reagerer på de mange andre alvorlige overgrepene i landet?
- Menneskerettigher er ikke til å forhandle om, var Quintanas budskap i Bangkok. Påminnelsen gjelder også for Norge.