En humanitær krise er under oppseiling, advarer Transnational Institute (TNI), basert i Amsterdam, dersom bistand ikke raskt slipper inn på begge sider av grensen.
Krigen rammer sivile. Tusener av soldater er mobilisert, mens broer, jernbanelinjer og annen infrastruktur er ødelagt. Grensehandelen, som er viktig for lokaløkonomien, er rammet. Kvinneorganisasjonen Kachin Women’s Association-Thailand (KWAT), basert i Thailand, melder om voldtekter og andre brudd på menneskerettighetene i krigens kjølvann.
En sytten år gammel våpenhvile er brutt sammen. Begge parter anklager hverandre. Så langt har forsøk på fredssamtaler mislyktes. Kimen til dagens voldelige konflikter er å finne i perioden forut for parlamentsvalget som fant sted i Burma i november i fjor, og lite tyder på at det burmesiske militæret for alvor ønsker slike samtaler.
I henhold til Burmas nye grunnlov, som trådte i kraft i 2008, skal alle væpnede grupper underlegges det burmesiske forsvaret. Men forhandlinger som pågikk forut for valget ble lagt på is da flere av de største etniske motstandshærene i landet, deriblant Kachin Independence Organization/Army (KIO/KIA) nektet å underlegge seg burmahæren. Den daværende juntaen advarte om at det ikke ville bli flere forhandlinger etter valget. Spenningene ble ytterligere forsterket da kandidater med forbindelser til KIO/KIA ble nektet å stille til valg. Avvisningen av deres kandidatur var et alvorlig skudd baugen for håpet om at våpenhvileavtalen fra 1994 skulle lede til bredere politiske samtaler om de etniske konfliktene i Burma etter at valget var over.
Men det er også mer komplisert på grunn av innvirkningen av utenlandske investeringer i Burma. Kachin-staten er rik på naturressurser, ikke minst potensiale for vannkraftutbygging. Kina er tungt inne med investeringer i delstaten, ofte også med innflyttede kinesiske arbeidere for å gjennomføre utbyggingene. Konflikten har allerede ført til stans i utbyggingen av en kinesisk-finansiert dam på Taping-elven og til at de rundt 215 kinesiske ingeniørene og arbeiderne som er tilknyttet anlegget har flyktet tilbake til Kina.
Det har lenge vært antatt at Kina ikke ønsker væpnet konflikt i Burma. Men det har også vært mye kontakt mellom Burma og Kina i senere tid. President Thein Seins første utenlandsbesøk etter regjeringsutnevnelsen i april gikk til Beijing. Det er derfor mye spekulasjon rundt hva som er blitt sagt i disse samtalene og hvorvidt Burma har fått klarsignal fra Kina til å slå til mot KIA.
Enkelte utbyggingsprosjektene har skapt stor uro i lokalbefolkningen, som frykter miljøødeleggelser og tvangsforflytting av lokale landsbyer. Spesielt har planene om bygging av Myitsone-dammen på Irrawaddy-eleven vært omstridt. I mars i år advarte KIA kinesiske myndigheter om at videre utbygging av denne dammen kunne ende i en retur til borgerkrig i delstaten. Nå anklager offisielle medier i Burma KIA for å søke å ødelegge for kinesiske interesser i landet
Ingen av våpenhvilene som har vært forhandlet frem i Burma siden militæret kom til makten i 1988 har ført til politiske forhandlinger for å finne løsninger på de underliggende årsakene til borgerkrigen i landet. Burmas vekslende juntaer har fastholdt at de ikke hadde mandat til å drive politiske forhandlinger og at dette ville skje den dagen et nytt regime kom til makten. Burmas nye statsleder, tidligere general Thein Sein, har lagt vekt på å skape utvikling i etniske områder, men har ellers sagt lite om å sikre freden.
Det er kanskje ikke så rart. Under Burmas nye grunnlov er grenseområdene og en rekke saksfelt som angår etniske grupper fortsatt underlagt militær kontroll. I alle land er grenseområder strategisk viktige for militært forsvar. Desto mer i Burma hvor disse gjerne er bebodd av ulike etniske minoritetsgrupper i konflikt mot sentralmakten og hvor de omfatter flere av landets mest verdifulle naturressurser. Det er derfor liten grunn til å forvente at militærets grep om slike politikkområder skal endre seg med det første.
Dermed er det grunn til uro. Andre våpenhviler er allerede brutt sammen i Shan og Karen-statene i Øst-Burma, mens de er under press i Mon-delstaten og i Wa-områder. Det er en klar risiko for at de etniske urolighetene skal spre seg. Så langt finnes ingen åpen og inkluderende fredsprosess i Burma, heller ikke en samstemt politikk fra den nye regjeringens side. Det haster med en løsning, slik at ikke en ny generasjon i Burma skal vokse opp med de ødeleggende virkningene av krig og undertrykkelse.
Aung San Suu Kyi foreslo etter sin løslatelse i fjor høst en Panglong-II avtale for å sikre en varig fred for Burma. Hennes forslag bygget på drøftelser blant etnisk baserte politiske partier i Burma og skapte mye diskusjon i demokratikretser i landet om hvordan man kan få i gang flerpartsforhandlinger. Men reaksjonen fra burmesiske myndigheter var negativ. Etterhvert som omfanget av de politiske og praktiske utfordringene kom for en dag, ble det taust rundt forslaget.
Men i bunn og grunn er det dette som trengs. Burmas første Panglong-avtale, oppkalt etter byen Panglong i Shan-staten, kom i stand i forbindelse med dekoloniseringen og den britiske tilbaketrekkingen. Avtalen la grunnlaget for en felles fremtid for alle burmesere i den nye staten, på tvers av ulik etnisk tilhørighet og historiske erfaringer, men fikk ikke lang levetid. En ny avtale som kan skape grunnleggende enighet om hvordan landet Burma skal styres og som kan sikre en rettmessig plass for alle borgere på tvers av alle skillelinjer, det være seg etnisk eller sivil/militær tilhørighet, og en felles visjon om fremtiden, trenges i dagens Burma.
Det er ingen skam å snu, ei heller for Burmas militære ledere. Omverden kan oppmuntre til en slik snuoperasjon ved å kreve fredelig konfliktløsning og like politiske rettigheter og likeverdige muligheter for alle Burmas etniske grupper på alle samfunnsområder. Krigen i Kachin og andre delstater påkaller omverdens, inkludert Norges, ansvar for å beskytte sivilbefolkningen i Burma. Et sterkere og mer vedvarende politisk fokus på grenseområdene fra norsk side ville være et viktig skritt på den veien.