Bunadsgeriljaen kaller de seg. Kvinnene som nå protesterer mot ytterligere nedleggelser og svekkelse av føde- og barselomsorgen i Norge. Sanitetskvinnene deler deres frustrasjon. Myndighetenes skryt over landets helsetilbud fremstår noe hult når en ser dagens situasjon innenfor fødsels- og barselomsorgen. På knappe 40 år har antall fødeavdelinger gått fra 160 til 45. Antall barnefødsler derimot har holdt seg nesten stabilt. Antall transportfødsler øker. Stadig flere sykehus planlegger å skrive ut kvinner knappe 6 timer etter fødselen, mens tilbudet i kommunene blir dårligere. De geografiske forskjellene på tilbudet kvinnene får (og ikke får) er alarmerende store. Fra et århundre hvor fokus var å bygge ut og styrke velferds- og sosialtjenester har vi nå gått baklengs inn i det 21. århundret.
Jordmorforbundet var for få dager siden ute i mediene og ropte varsku. Et varsku om at distriktene mangler 1000 jordmødre. NRK forteller historien om en jordmor som dekker 6 stillinger i sitt distrikt, og aldri kan slå av telefonen. «Jeg gjør jo ikke det når jeg vet at ingen andre svarer» forteller hun i fortvilelse. Et varsku om en krise i kommunehelsetjenesten som rammer fødsels- og barselkvinner i hele landet. Sanitetskvinnene stemmer høylytt i. Fra revolusjonen vi startet ved å etablere landets første helsestasjoner for mor og barn, frem til i dag hvor vi har holdt trykket oppe og utfordret myndighetene på å sikre kvinner og barn god føde- og barselomsorg.
Enkelte later til å tro at å ha to moraler er bedre enn en… Statsministeren oppfordrer oss til å få flere barn, mens dagens tilbud til gravide ikke engang dekker behovene til dagens antall fødende. Politikerne ønsker levende distrikter, men bygger ned tilgangen til helsetjenester utenom byene. Det henger ikke på greip. Når skal handling følge ordene?
På et punkt har myndighetene erkjent at tilbudet ikke er godt nok. Mange kvinner har for lang reisevei til nærmeste fødeklinikk. Derfor innførte man krav om at jordmor skal være tilstede i ambulansen. Et tiltak som hadde fortjent en stjerne i boka – dersom det faktisk ble gjort. Men i rekken av gode intensjoner uten penger har kravet ført til politisk drakamp mellom de regionale helseforetakene og kommunene. Ingen vil ta regningen og partene har hoppet ned i hver sin skyttergrav. Midt på veien står den gravide kvinnen igjen, milevis unna nærmeste fødestue og uten kvalifisert helsepersonell under transporten.
En skulle tro at vi levde i et land med 5 milliarder innbyggere og ikke 5 millioner. Myndighetene mangler nemlig oversikt over behovet og dekningsgraden for jordmødre i fødsels- og barselomsorgen i Norge. En kartlegging må igangsettes umiddelbart, med sikte på å tette de hullene vi vet eksisterer. I mellomtiden må vi sørge for at kommunene får øremerkede midler til å ansette flere jordmødre. Videre må all omstrukturering og planlegging av føde- og barselklinikker gjøres med utgangspunkt i de faktiske medisinske behovene til mor og barn – ikke økonomiske vurderinger.
Alle kvinner har krav på, og rett til, et godt tilbud innenfor fødsels- og barselomsorgen. Uavhengig om du bor i Oslo, på Eidsvoll eller i Hammerfest skal man kunne være sikker på at kvinnens og barnets helse blir ivaretatt. Det krever en kursendring. Det krever at helsemyndighetene tar bunadskledde kvinner, rop om varsku fra helsepersonell og oss i Norges største kvinneorganisasjon på alvor.