BUNAD: Bunadsgeriljaen har tatt i bruk plagget for å markere sin motstand mot nedleggelse av fødeavdelingen i Kristiansund. ILLUSTRASJONSFOTO: SUSAN JACKMAN/ISTOCK

Bunad eller dress?

Hva skal du ha på deg? Bunad passer til alt. Særlig 1. maitog.

Det er få ting som vekker så varme tanker om vårt eget land som bunaden. Vi tar den fram til store anledninger. 17. mai, for eksempel. Den er staselig, men også trygg. Bunad passer til alt, sier vi. Bryllup som konfirmasjon. Nå er den hentet fram som symbol for kampen om hva slags helsevesen vi skal ha i framtida, og egentlig hva slags velferdssamfunn og arbeidsliv vi ønsker oss.

I morgendagens 1. maitog bør du ikke bli overrasket om du ser bunadskledde. Bunadsgeriljaen, opprøret som begynte da det ble vedtatt å legge ned fødeavdelingen i Kristiansund, har spredd seg til hele landet i protest mot foretaksmodellen for sykehusene og overkjøring av lokaldemokratiet. Frykten for at flere kvinner skal måtte oppleve å ikke rekke fram til nærmeste fødeavdeling i tide, er ikke unik før Nordmøre. Nedleggelsen av fødeavdelinga er bare en bit av den utviklingen vi ser, og har sett lenge. Det blir færre sykehus. Helsetilbudet sentraliseres. Hvorfor? Fordi man har regnet seg fram til at det er mest effektivt sånn. I tillegg har foretaksmodellen, og måten den brukes på, gjort at det er liten grad av politisk inngripen i de store beslutningene som tas i helsevesenet. Helseforetakene, med styrer som i mindre grad enn før er lokalt forankret, får i stor grad styre uforstyrret.

Flere og flere ønsker nå å forstyrre. I hele landet manes det til sykehusopprør. I Oslo dreier striden seg om hvor Oslos nye storsykehus skal bygges. I Finnmark har bestemmelsen om å legge Finnmarkssykehuset under Universitetssykehuset Nord-Norge ført til debatt om sentralisering og konsekvenser for det lokale sykehustilbudet. Disse sakene har bidratt til debatten om framtida til hele helseforetaksmodellen, som så dagens lys i 2002. Felles for sykehusopprørerne over hele landet er at de vil at pasientenes beste, og hensyn til lokalbefolkningene skal veie tyngre enn kostnadseffektivitet. Sykehusene skal tilpasses folkets behov, ikke motsatt.

Lege og professor i geriatri Torgeir Bruun Wyller setter ord på følelsen av et fremmed helsevesen i en tekst hos Dagens Medisin. Han kaller det «amerikanske tilstander». Det er ikke bare todelingen i helsevesenet vi bør frykte, mener han. Vi bør også se på hvordan det offentlige helsetilbudet har utviklet seg. «Nå er økonomien blitt alle tings mål. Vi bruker profittens språk selv i den helsetjenesten som staten – folket – vi – eier. Tilliten krymper, helsepersonellets autonomi forvitrer».

Valget av nettopp bunaden som protestdrakt i sykehusopprøret kan ses på som et motsvar på en gryende følelse av å bli fremmedgjort. Vi har fått et helsevesen som styres på en måte som ikke oppleves som vårt. Det er riktignok mine og dine skattepenger som brukes, men når sykehusene drives mer og mer som bedrifter, er det forståelig at lysten etter å gripe etter tradisjonsplagget melder seg. Litt som behovet for brunost, som plutselig oppstår etter to uker i utlandet.

Bunadsprotestene representerer selvsagt et langt større alvor enn matleihet. Men la gjerne metthet være et stikkord. For vi nærmer oss en kollektiv stappmetthet og trøtthet over at folk som jobber med mennesker styres som om de jobbet med varer.

Vi ser mettheten i sektor etter sektor. I barnehagesektoren har det lenge vært krig om såkalte velferdsprofitører og en bemanningsnorm som ikke sikrer nok ansatte til å skape gode nok barnehager. Samtidig som politikere fra samtlige partier slutter seg til viktigheten av tidlig innsats og læring de første årene i menneskets liv, settes det av midler som sikrer forsvarlighet, men ikke overskudd til at alle barn får et godt pedagogisk tilbud gjennom hele dagen. Offentlige barnehager settes opp mot private, som driver effektivt. Så effektivt at det gir millioner i profitt for de største kjedene som har spist seg inn i sektoren. Barnehage er blitt business.

Det har også flere andre omsorgstilbud blitt. Første kvartal av dette året har rettssaken mot Aleris/Stendi gitt innblikk i en omsorgssektor som trekker oss mot et arbeidsliv som tygger og spytter ut arbeidere. Med løsarbeidere som ikke tør å takke nei til verken overarbeid eller dårlige arbeidsforhold, i frykt for å miste inntekten. Aleris har ment at det er faglig forankrede grunner til at ansatte har jobbet flere døgn i strekk uten hvile. Det hele har fått skure og gå fordi Aleris har levert resultater til en god pris. Slike selskapers driftsmåter smitter over på det offentlige, og gjør på sikt inngangen til arbeid til et nåløye.

Kostnadseffektivitet, økt kvalitet gjennom sentralisering, stimulering gjennom konkurranse: Det låter så uendelig hult når dresser på toppen forsøker å forklare med oppkonstruerte termer det som egentlig kan oversettes til to enkle ord: Mer penger.

Både barnehageopprøret, sykehusopprøret og kampen mot løsarbeidersamfunnet blir synlige i 1. maitogene i morgen. En trenger ikke arbeide innen de nevnte sektorene for å slutte seg til dem. Når pålene i velferdssamfunnet vårt knirker stadig høyere, er det grunn til å tenke gjennom og finne tilbake til de norske verdiene i arbeidslivet. Da er bunaden et godt plagg å hente fram. For som eldre generasjoner har lært oss: Den passer jo til alt.