Bruker ofrene som skjold

Jeg hadde nemlig ikke trodd at Hege Storhaug kunne være så frekk. Men det er hun altså, der hun i Dagsavisen (5/8) forsøker å berede grunnen for et debattklima hvor muslimhat aksepteres.

Det begynner så tilforlatelig varmt når hun skriver om statsministerens taler i denne krisetid, om det håp og den kjærlighet han inviterer til. Men brått blir Storhaugs virkelighetsoppfatning knust. Hun som bare «tror på det gode» får verden snudd opp ned. Det er ikke drapsmannens handlinger som snur verden opp ned, nei det er heksejakten i kjølvannet av hans handlinger.

Nå er overraskelsen ikke like stor lenger. Det begynner å demre. Hvem er det som jobber systematisk for å spre unyansert islamkritikk i ly av å framstå som en seriøs organisasjon? Storhaugs arbeidsgiver Human Rights Service. Navnet i seg selv er representativt for Hege Storhaugs retorikk. Den er hul.

Human Rights Service handler ikke om menneskerettigheter. De påstår det, men organisasjonens primære arbeid er å være innvandringskritiske og kritiske mot det multikulturelle samfunnet. Koblingen er for Hege Storhaug at multikultur «resulterer i det motsatte» av menneskerettigheter. Hun glemmer visst at menneskerettigheter ikke bare er til for henne. De er til for alle. Hege Storhaug presterer sågar å beskrive det som om hun i etterkant av Anders Behring Breiviks grusomheter er blitt sendt «til galgen» for sine meninger. Smakløsheten i hennes skriverier er bunnløs. I et forsøk på å verne seg fra kritikk plasserer hun ofrene for drapsmannen foran seg som et skjold.

Desperat forsøker hun å vifte bort sin lefling med de samme holdninger som preger deler av Breiviks tankeunivers. Hun gjør det ved at hun presenterer sine kritikere som noen som går i Breiviks fotspor. Hvem er det egentlig som tråkker opp hvem sine stier her? Hvordan våger hun å påstå at kritisk debatt i kjølvannet av vår nasjonale tragedie er å la «ondskapen [få] utfolde seg»? Jeg tror hun våger fordi hun selv er gjenstand for kritikk og analyse.

Ikke nok med det. De drepte er ikke et stort nok skjold for Hege Storhaug, og angrepet på hennes kritikere er ikke et sterkt nok sverd. Hun ser seg derfor nødt til å trekke inn statsminister Jens Stoltenberg som sin beskytter. Han er nå blitt hennes skytshelgen, og hun lover ham troskap i kampen mot det onde, i kampen mot det totalitære. Mon tro om han vil være hennes venn.

Det er forunderlig at Storhaug ikke ser motsetningene mellom sin egen retorikk og det budskapet som framføres. Den som framstår totalitær og fanatisk i sin tankegang er Hege Storhaug selv. I årevis har hun spredd ensidige framstillinger av faren ved islam ved å holde fram ofrene for overgrep som anekdotisk bevis. Det har ikke vært noen vanskelig oppgave i et Norge som har hungret etter å kritisere muslimer.

Det er ikke det at det ikke skal være lov å kritisere religion. Man skal kunne kritisere hvordan mennesker lever og krever at andre skal leve som følge av religiøse og kulturelle fortolkninger. Det er Storhaugs ensidige fokus og tilsynelatende manglende evne til nyansering, rasjonell kritisk tenkende og refleksjon, som gjør dette kritikkverdig.

Det er når mennesket er rasjonelt og evner å nyansere at det kan komme til gode løsninger som er gode for flere enn dem som prioriteres i de unyanserte argumenter. Det er det som framstår som Storhaugs problem, hun kritiserer religionen og de religiøse, ofte med rette, men uten å ta hensyn til at de gruppene hun bidrar til fordømmelsen av består av mennesker. Enkeltindivider med følelser.

Nå ser det ut til at hun har havnet på feil side etter år med ensidighet. I frykt for å bli med i dragsuget etter 22/7, forsøker hun å beskytte seg selv og angripe alle som kritiserer henne. Det lureste hadde kanskje vært å ty til selvrefleksjon. Men jeg er vel naiv.