Det er ikke til å komme bort fra at industrielle lands manglende evne til å svare på miljøutfordringene kan sies å springe ut av systemisk rasisme. Dersom vi ikke tar hensyn til dette, vil det være vanskelig å løse klimakrisen.
Siden FNs klimakonvensjon ble vedtatt i 1992 har planeten vår blitt utsatt for flere menneskeskapte naturødeleggelser enn i hele foregående millennium. Vi er ikke på rett vei. I fjor økte klimagassutslippene i Norge sammenlignet med året før.
Den tilsynelatende politiske velvilligheten til å løse klima- og miljøutfordringer forsvinner i det øyeblikk det er fare for nevneverdige innhogg i økonomiske og sosiale privilegier. Landene som står overfor de største miljøkonsekvensene – gjerne de med dårligst økonomisk rygg, har sett seg nødt til å bære byrden av mer velstående lands høye levestandarder.
De i besittelse av privilegier gjør sitt ytterste for å beskytte disse. Dette har kommet tydelig til uttrykk under FNs klimakonferanser. Rike land har rullet ut kanonene for å presse de fattigste inn i folden. Likevel neglisjerer klimadebattene i stor utstrekning det faktum at systemisk rasisme ligger i kjernen av spørsmålet om hvordan krisen kan bekjempes. Uten å senke vår levestandard, vil det være vanskelig å jevne ut forskjeller.
Les også: Jeg har klimaangst. Hardcore.
Vitenskapelig alibi for grov utnyttelse
Systemisk rasisme kommer til syne i politiske og sosiale konstruksjoner. Det handler ikke om diskriminering på individnivå, men et på institusjonelt nivå. Når rasebegrepet først ble introdusert, var det for å skille mellom mennesker etter biologisk opphav. Raseinndelingene var på ingen måte nøytrale vitenskapelige klassifikasjoner.
Rasistisk retorikk var blant verktøyene europeere benyttet for å opprettholde og forsvare imperialistiske maktstrukturer. Ifølge historikeren Ibram X. Kendi ble europeiske lands systematiske kolonisering forsvart med at ikke-europeere var undermennesker. Den økonomiske veksten i Europa ble grunnlagt på koloniutnyttelse. Dette har dypt og inderlig satt sitt preg på nåværende og tidligere europeiske territorier og kolonier.
Arven fra kolonitiden
Haiti skulle bli det første landet hvor afrikanere gjort til slaver av Frankrike proklamerte revolusjon og lykkes å frigjøre seg kolonimakten. I 1804 erklærte Haiti seg selvstendig. For dette ble landet idømt erstatningsansvar overfor Frankrike for påført tap av slaver og plantasjer. Gjelden ble ikke nedbetalt før i 1947 og etterlot landet i økonomisk ruin. Dette er bare ett av mange eksempler på hvordan systemisk rasisme har gjort og gjør seg gjeldende.
Orkanene i Karibia er blitt sterkere i takt med klimaendringene. Ødeleggelsene i Haiti, Puerto Rico og Bahamas har skapt alvorlige humanitære kriser. Landenes økonomier, som allerede før katastrofene var preget av knapphet, vil med sikkerhet bli verre i tiden fremover.
Forskerne Solomon Hsiang og Trevor Houser har estimert at ødeleggelsene etter Maria i 2017 sannsynligvis har redusert Puerto Ricos inntekter med 21 % de neste 15 årene. Samtidig vil det trolig ta 26 år før økonomien returnerer til nivået før orkanen inntraff. Som flere eksperter har påpekt, er det mulig å implementere løsninger som kan bidra til at skader fra fremtidige orkaner reduseres betydelig. Problemet er at landene ikke disponerer tilstrekkelige midler for å kunne gjennomføre dette.
Les også: Greta Thunberg: – Haterne går også på min søster
Klimapolitikkens bremseklosser
Den samfunnsøkonomiske formateringen av norsk klimapolitikk har hindret Norge i å redusere hjemlige kutt. Tiltak som kunne blitt implementert på norsk sokkel allerede på 1990-tallet, har blitt avfeid ved hjelp av nytte-kostnadsanalyser.
Begrunnelsen har vært at kvotekjøp i utlandet er mer kostnadseffektivt sammenlignet med hjemlige kutt. Selv om sittende regjeringer har understreket hvor viktig det er å løse krisen, har de i praksis vist liten vilje til resolutt handling. Når miljøinteresser står i motsetning til økonomiske interesser, settes som oftest bremsene på.
Ikke i samme båt
Eksport av olje og gass har bidratt til enorme miljøødeleggelser og brakt Norge rikdom og overflod. Dette er imidlertid ikke uten konsekvenser for fattige land. Klimaendringer rammer først og fremst verdens fattigste. Vi er ikke alle i samme båt. Noen av oss har druknet for lenge siden, både bokstavelig og billedlig.
Prinsippet om sirkulær økonomi er vel og bra så lenge man har ressurser som kan settes i omløp. Den skjeve fordelingen av goder mellom land reflekterer fundamentale misforhold i makt og menneskeverd. I løpet av de to siste tiårene er tapt livsgrunnlag som følge av klimaendringer blitt registrert som direkte årsak til mer enn 300.000 selvmord blant fattige bønder. Hvordan forklarer du en tørkerammet bonde i India at det er smart å tenke sirkulært?
Det Norge gjør for å rette på misforholdet i klimaregnskapet, er altfor lite. For å bekjempe krisen holder det ikke å feie for egen dør. Det fordrer at vi gir avkall på goder og privilegier som opprettholdes av rasistiske innordninger. Du kan brøle og føle skam av at temperaturen stiger, men manglende handling får som konsekvens at lite skjer. Det sentrale spørsmålet er: Hva er du villig til å ofre for å redusere forskjellene?