Den britiske utmeldinga av EU skaper sterke følelser og dramatiske overskrifter. Kommisjonspresident Jean Claude Juncker sier brexit er en tragedie. Og her hjemme gir avisoppslag og kommentarer inntrykk av at EU er i ferd med å bryte sammen.
Der noen ser starten på slutten for EU-samarbeidet, kan man like gjerne se begynnelsen på en ny episode i europeisk integrasjon. Riktignok er Brexit et sjokk for en union som har vært vant til stadig å utvide medlemskretsen gjennom sin 60-år lange historie. Men retten til å reversere et medlemskap har alltid vært til stede, om enn først formelt anerkjent da Lisboatraktaten trådte i kraft. Storbritannia hadde sin første folkeavstemning om fortsatt medlemskap allerede i 1975, bare to år etter landet ble medlem!
EU er ikke et fengsel, ei heller et imperialt hegemoni med tvungen deltakelse. Medlemskap er basert på folks ønske om å være med. At Storbritannia forlater unionen av egen fri vilje, er et uttrykk for nettopp de verdiene europeisk integrasjon bygger på: Demokrati og rettsstatsprinsipper. Verre er det at medlemsland som fortsatt ønsker å være en del av samarbeidet fører en politikk som systematisk bryter med disse verdiene. Dessverre får britenes utmelding langt mer oppmerksomhet enn enkelte medlemslands manglende respekt for EUs verdigrunnlag.
Storbritannia forlater EU, men ikke Europa, sier statsminister May. Det er åpenbart at europeisk samarbeid fortsatt vil være i britisk interesse, slik Winston Churchill tok til orde for allerede i 1946 da han fremmet ideen om Europas forente stater.
Norge er det fremste eksemplet på at deltakelse i europeisk integrasjon ikke krever EU-medlemskap. Men både Norge og Storbritannia trenger en sterk union å spille på lag med. EU er samarbeidsmotoren i Europa og vil fortsatt være det når Storbritannia trer ut. Det er derfor dit Norge bør vende seg for å forme Europas framtid i kjølvannet av brexit.