Bragebok bør på bibla

Helene Uri og Anja Røyne fikk torsdag hver sin Bragepris for fremragende sakprosa. Men innkjøpt til landets biblioteker blir bøkene deres ikke. Der havner derimot biografier om avdøde menn.

 

«En ambisiøs bok, med et vell av overbevisende og nedslående fakta og morsomme anekdoter», sier Bragepris-juryen om Helene Uris «Hvem sa hva?». I går kveld ble boka tildelt Brageprisen i kategorien for sakprosa, i konkurranse med to biografier og en bok om borgerlønn. Helene Uri briljerer, konkluderer juryen.

Jeg er enig. «Hvem sa hva?» er kanskje ikke helt perfekt. Den kunne vært hakket strammere. Men det er likevel en veldig god bok. Velskrevet, og udiskutabelt morsom, selv om temaet er alvorlig og seriøst nok. Det handler om hvordan menn og kvinner bruker språket ulikt. Og, ikke minst, om hvordan kvinner og menn omtales ulikt. Helene Uri har for eksempel talt opp hvem det skrives flest biografier om (menn), hvem mannlige forfattere skriver mest om i bøkene sine (også menn) og hvem som vinner flest litterære priser (du gjetter det: menn igjen). Hun viser fram hvordan vi fremdeles, i 2018, har lange veier å gå før vi har oppnådd reell likestilling mellom kjønnene, for eksempel når vi ser på hvem som uttaler seg i media, om hva, og hvordan. Hvem sa egentlig hva?

Det er en bok av den typen som definitivt burde finnes på folkebibliotekene landet over. I «Hvem sa hva?» kan elever på videregående finne fakta til særemnet sitt, eller normalt samfunnsengasjerte mennesker med interesse for språk, makt, og relasjoner kan la seg informere, opprøre og more. Av å lese Helene Uris brageprisvinner blir man fort en hakket mer bevisst språkbruker og tekstkonsument, helt uten å kjedes underveis. Boka er formidabel folkeopplysning, en bok av nøyaktig den typen bibliotekene var tenkt til.

I et intervju med Dagsavisen forteller Helene Uri selv om enorm etterspørsel fra nettopp biblioteker, som ønsker at hun skal komme dit og snakke om boka. Videre at de bibliotekene som har kjøpt den inn over eget budsjett, rapporterer om lange ventelister. Uri har truffet et kunnskapshull. Det bør fylles.

Men i Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa fikk boka avslag. «Hvem sa hva?» blir ikke kjøpt inn og sendt ut til landets biblioteker. Det blir heller ikke Anja Røynes «Menneskets grunnstoffer», som vant åpen klasse, for beste populærvitenskapelige bok for barn, ungdom eller voksne.

De som imidlertid er innkjøpt, er to av Helene Uris konkurrenter i sakprosaklassen, Arild Byes biografi om Arne Paasche Aasen, og Peter Normann Waages biografi om André Bjerke. To godt voksne mannlige forfattere, altså, som har skrevet hver sin biografi om hver sin mannlige forfatter. Jeg har ikke lest dem, og skal ikke si stygge ting om noen av dem. Det er sikkert fine og verdige biografier, begge to, bøker som fortjener plassen i bibliotekshyllene. Men det er definitivt påfallende, egentlig temmelig provoserende, at det ifølge Kulturrådet alltid fins penger til enda flere bøker om hvite, avdøde menn, mens feministisk nybrottsarbeid av den typen Helene Uri står for vrakes, uvisst av hvilken grunn.

Anja Røyne skriver i «Menneskets grunnstoffer» om verdens ressurser, intet mindre, og klarer ifølge Brage-juryen å forbinde fysikk med leserens dagligliv. Det kan selvsagt være viktig å minnes nå avdøde forfattere, uansett kjønn. Men det burde definitivt være rom på biblioteket for en bok som forklarer hva vi er laget av også. Og en om språk og samfunn. At bøkene har de «naudsynte litterære, språklege, innhaldsmessige og formidlingsmessige krava» som Kulturrådet legger til grunn for innkjøp, burde herved være bevist. Beviset heter Brage.

Årets Bragepris-vinnere:

Skjønnlitteratur for voksne: Tore Kvæven, «Når landet mørknar»

Barne- og ungdomsbøker: Anna Fiske, «Elven».

Sakprosa for voksne: Helene Uri, «Hvem sa hva?»

Åpen klasse, populærvitenskap: Anja Røyne, «Menneskets grunnstoffer».