Bortkastet forskning

Hvem skal bestemme hva det skal forskes på?

Studier publisert i anerkjente Lancet viser at en urovekkende stor del av helseforskningen er bortkastet. Mye forskning blir aldri publisert, og det er ofte en manglende forankring av forskningsspørsmålene i det eksisterende kunnskapsgrunnlaget. Det er også dårlig samsvar mellom hva det forskes på og det behovet pasienter og helsevesen faktisk har.

Vi tror det er mulig å redusere mengden bortkastet forskning. Grundige og systematiske søk i tilgjengelig kunnskap, og solide metoder for brukerinvolvering kan bidra til å sikre at forskningsspørsmålene er tidligere ubesvarte og relevante for pasienter, pårørende og helsepersonell. Vi kan da si at forskningen er behovsidentifisert – i dobbel forstand.

For å fremsette forskningsspørsmål som representerer faktiske kunnskapshull, vil kunnskapsoppsummeringer og systematiske oversikter være uvurderlige kilder. Disse gir en oversikt over all tilgjengelig forskning innen et gitt tema, og kan med det si oss hva vi vet og hva vi ikke vet – altså identifisere kunnskapshullene. I tillegg bør pasientenes behov være retningsgivende for hvilke forskningsspørsmål som bør besvares.

Det har i mange år vært snakket om viktigheten av å utøve kunnskapsbasert praksis i helsetjenesten – det vil si at forskningskunnskap skal legges til grunn for kliniske beslutninger, men at denne må brukes med skjønn opp imot klinisk erfaring og brukerens preferanser.

Vi er bekymret for at manglende forankring av forskningsspørsmål kan være en barriere for å utøve kunnskapsbasert praksis. Og da mener vi altså forankring både i det eksisterende kunnskapsgrunnlaget og hos brukere av kunnskapen som genereres, som pasienter, pårørende og helsepersonell.

Brukermedvirkning som bidrar til å legge føringer på hva det skal forskes på er imidlertid omdiskutert. Blant annet har det blitt hevdet å være problematisk at pasienter forsøker å påvirke de som tildeler forskningsmidler, mens pasienter opplever at de ikke blir tatt hensyn til og at de blir «mobbet fordi de etterspør behandling som er fundert på solid vitenskapelig dokumentasjon».

Vi har imidlertid tro på at med gode metoder for å involvere brukere i prosessen bør slike konflikter kunne unngås. Vi mener ikke at brukere skal diktere helseforskningen, men at de skal informere oss forskere om hva som er deres behov. Så er det vårt ansvar som forskere å sørge for å sjekke at forskningsspørsmålene ikke er besvart tidligere og at forskningen holder god kvalitet.

Norske forskere har nylig gjennomgått forskningsstudier der pasienter har fungert som medforskere, og funnene kan tyde på at medforskermodellen i enkelte tilfeller kan svekke studienes vitenskapelige kvalitet. Brukerinvolvering i forskningsprosjektenes første fase, der vi skal avgjøre hva det skal forskes på, vil imidlertid ikke virke negativt inn på prosjektets kvalitet.

Det er utviklet flere metoder for brukermedvirkning i prosessen for å komme frem til hva det bør forskes på, og som på en god måte ivaretar samspill mellom brukere, forskere og beslutningstakere. I Storbritannia har eksempelvis James Lind Alliance utviklet en systematisk metode for identifisering av ubesvarte forskningsspørsmål med utgangspunkt i brukernes behov.

I Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028 (Meld. St. 4 2018–2019) løftes det frem at det må forskes mer på områder som tidligere er forsket lite på og at brukere og produsenter av tjenestene må involveres for å sikre at forskningen er nyttig for dem.

I tråd med dette er Norges forskningsråds overordnede mål å fremme forskning av høy kvalitet som samfunnet har behov for. Dersom vi overfører dette til helseforskning – der målet er å frembringe ny kunnskap om helse og sykdom – vil dette oppnås gjennom nettopp behovsidentifisert forskning.

Ved Fakultet for helsevitenskap ved OsloMet vil vi skape tette bånd mellom forskning og klinisk praksis, og drive forskning som pasienter, pårørende og helsepersonell etterspør og som kan omsettes til klinisk praksis. Derfor har vi etablert Brobryggeprosjektet, der åtte stipendiater med bakgrunn fra kommuner og sykehus nylig startet på 5-årige doktorgradsløp.

Ved oppstart av stipendiatperioden er forskningsspørsmålene som skal besvares ikke definerte. Stipendiatene skal i første fase, sammen med sine veiledere og faglige miljø, finne frem til forskningsspørsmål som ikke er besvart tidligere og som vurderes å være viktige å få besvart av pasienter, pårørende og relevante kliniske miljøer.

60 prosent av tiden skal stipendiatene drive forskning i tett samarbeid med praksisfeltet, og 40 prosent av tiden skal de drive kompetansebygging i sine kliniske miljøer.

Vårt mål er at de uteksaminerte PhD-kandidatene skal virke som «brobyggere» i sine faglige miljøer, ved å være pådrivere for behovsidentifisert forskning og kunnskapsbasert praksis, i tett samarbeid med akademiske miljøer.

Vi bør drive mer behovsidentifisert forskning i tiden som kommer. På finansieringssiden er vi allerede på god vei, med god hjelp fra både Norges Forskningsråd og andre aktører.

Vi tror imidlertid at forskningsmiljøene kan bli bedre på å involvere brukere i beslutninger om hva det skal forskes på. Det rapporteres fra Forskningsrådet at ved behovsidentifisert forskning må selve behovsidentifiseringsfasen gis tilstrekkelig tid og diskusjon, og at modellen for innhenting av forslag til forskningsspørsmål må skreddersys aktuelle prosjekt.

For våre brobyggingsstipendiater vil nettopp dette utgjøre første del av deres forskningsprosjekter. Dette krever kompetanse knyttet til identifisering og prioritering av forskningsspørsmål, og det er slik kompetanse våre stipendiater spesielt vil tilegne seg.

Vi har gjennom Brobyggerprosjektet et ønske om å bidra til mer relevant helseforskning – der praksisfeltet og akademia samarbeider om forskningsprosjekter av høy kvalitet som springer ut fra behovsidentifiserte forskningsspørsmål – som kan gi mer nyttig kunnskap for klinisk praksis.