Knapt en måned etter at 43 lærerstudenter forsvant sporløst fra byen Iguala, 26. september 2014, uttalte den katolske presten Alejandro Solalinde at «Hele Mexico er en massegrav.» Nyhetsstoff om funn av nedgravde lik i hopetall er dessverre daglig kost i meksikanske medier. Vi vet at de 43 studentene ble tatt i varetekt av meksikansk politi. Familiene leter fremdeles innbitt etter sine kjærkomne barn.
I Jeløya-plattformen sier den norske regjeringen at den «ønsker en global utvikling med mer demokrati og rettsstatsprinsipper. Regjeringen vil bidra til fred, demokrati og utvikling gjennom å fremme menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper, og rette mer oppmerksomhet mot sivile og politiske rettigheter.» Når statsminister Erna Solberg besøker Mexico torsdag og fredag denne uken har hun en ypperlig anledning til å profilere dette budskapet til landets politiske og økonomiske eliter.
Mexico er det vestlige demokratiet i verden hvor flest mennesker har forsvunnet de siste årene. 34 270 personer er blitt borte mellom 2007 og 2017 ifølge myndighetenes egne tall. I perioden august-oktober 2017 forsvant en person hvert 93. minutt i Mexico. Det setter kanskje ting litt i perspektiv dersom en tenker på at i Chile forsvant 3 065 personer under Pinochets militærdiktatur (1973-1990).
Betydningen av å forsvare menneskerettigheter står sentralt i regjeringens politiske plattform. Også i Høyres eget stortingsvalgprogram (2017-2022) sies det at «Høyre vil bidra til å bekjempe brudd på de universelle menneskerettighetene globalt.» Høyres vurdering er at det står heller dårlig til med menneskerettighetene på den internasjonale arena. Statsministerens eget parti mener at denne situasjonen nå faktisk «krever at vi styrker innsatsen for å forsvare og fremme menneskerettighetene.» Før han ble utviklingsminister sa Nikolai Astrup (H), i et intervju med Bistandsaktuelt.no, at «næringsinteresser har jo også alt å tjene på at menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsutvikling prioriteres av de landene de er i.»
Norsk eksport til Mexico i 2017 hadde en verdi på rundt 992 millioner kroner, så landet er ikke noen vital handelspartner for Norge. Når det er sagt, den virkelig store norske økonomiske aktøren i Mexico er Statens pensjonsfond utland. Ved slutten av 2017 hadde oljefondet satset over 73 milliarder kroner i rentepapirer og på aksjer i 88 meksikanske foretak. Av disse 73 milliardene er hele 46 milliarder kroner i form av investeringer i statsobligasjoner, dvs. lån fra Statens pensjonsfond utland til den meksikanske staten. Satsingen i Mexico utgjør nå 41,6 % av Oljefondets 176 milliarder store kapitalplassering i Latin-Amerika.
Med hensyn til prinsipper for Oljefondets investeringer i statsobligasjoner har Finanskomiteen på Stortinget tidligere understreket at «en ikke ønsker at slike retningslinjer skal føre til at fondet oppfattes som et utenrikspolitisk virkemiddel, og at objektive kriterier derfor legges til grunn.» Det tilsier vel at det er kredittvurdering, samt mulighetene for avkastning, som er styrende når det gjelder investeringer i statsobligasjoner. Ifølge Norges Bank, er det i dag bare handel med statsobligasjoner i Nord-Korea og Syria som er «utelukket fra investeringsuniverset.»
Altså, etter regelverket, og med Stortingets velsignelse, er det forholdsvis fritt frem for Statens pensjonsfond utland å låne ut penger til stater med en tvilsom menneskerettighetssituasjon. Dette forklarer muligens hvorfor Mexico er på 7. plass på listen over de land hvor Oljefondet has mest statsobligasjoner. De demokratiske landene før Mexico på oversikten er USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Spania. Med noen unntak er ikke dette akkurat de statene som tar mest trykksverte i årsrapportene til Amnesty International og Human Rights Watch.
Mexico-kontoret til FNs høykommissær for menneskerettigheter har nylig publisert en 90 siders rapport om etterforskningen rundt bortføringen av de 43 studentene i Mexico. Kritikken av meksikanske myndigheters fremtreden i affæren er knusende. Det påpekes at når den meksikanske staten tok over etterforskningen, startet også et operasjonsmønster med vilkårlige arrestasjoner og bruk av tortur – inkludert slag, spark, bruk av elektrisitet, bind for øynene og kneblingsforsøk – for å presse frem tilståelser. Rapporten fastslår dessuten at personell fra de føderale myndigheter faktisk gikk så langt som å fremsette trusler om voldtekt av familiemedlemmer til dem som var tilfeldig arrestert, mistenkt for å være involvert i kidnappingen av de 43 studentene.
Dokumentet, med den talende tittelen «Dobbel urett. Rapport om brudd på menneskerettighetene i etterforskningen av Ayotzinapa-saken», siterer også en dyster kommentar fra høykommissæren. Da han gjestet Mexico litt over ett år etter bortføringen var hans analyse at saken «er et miniatyrbilde av de kroniske problemer som er årsakene til den urokkelige bølgen av menneskerettighetsbrudd som foregår i hele Mexico.» Han konkluderte med at hendelsen «særlig fremhever problemet med straffefrihet og likegyldigheten overfor ofrene.»
Under sitt besøk i Mexico har statsminister Solberg muligheten til, offentlig, å støtte FNs høykommissær for menneskerettigheter sitt arbeid. I tråd med Jeløya-plattformen kan statsministeren være en vokal pådriver for menneskerettigheter i møte med en helt konkret situasjon, og tilkjennegi at Norges regjering tar forsvaret for menneskerettighetene på det aller største alvor. I Mexico kan den norske statsministeren være med på å forme en internasjonal opinion der grunnleggende menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper løftes frem som verdier en aldri går på akkord med.
I møte med urettferdigheten i Mexico vil det være nedslående om Norges statsminister tillater seg å være ordknapp og diskret. Familiene til de 34 270 kvinner, menn og barn som er forsvunnet i Mexico fortjener et klart forsvar av verdier fra en norsk statsminister på besøk til et særdeles vakkert, men sterkt plaget, land og folk.