Vigdis Hjorth heter en forfatter. Hun skrev en roman. Kalte hovedpersonen for Bergljot og romanen for «Arv og miljø». Romanen handler om familie. Og om incest. Den viser hvordan barndomstraumer setter seg i kroppen, og om hvor vondt det gjør ikke å bli trodd av dem som burde vært ens nærmeste. Romanen diskuterer sannhet, forholdet mellom det man tror og det man vet. Usikkerheten. Den viser fram kostnaden ved å fortelle, at forsoning stiller altfor store krav til offeret.
Anmeldelsene var gode, overalt. Bare Aftenpostens Ingunn Økland hadde et problem. Hun syntes boka var masete, og mente at «spørsmålet nærmest presser seg fram: Er det indirekte sin egen far forfatteren anklager for seksuelle overgrep?» At Vigdis Hjorth sa at dette var fiksjon, og at hun ville brukt sitt eget navn om hun ønsket å skrive ren selvbiografi, hjalp ikke.
Hjortejakten var i gang. To av Aftenpostens journalister ble satt på saken: romanen «Arv og miljø» skulle faktasjekkes opp mot den virkelige verden. Etter kun få dager kunne landets største avis i store overskrifter over flere sider stolt slå opp at gravingen hadde gitt resultat. Aftenposten hadde «fått tilgang til seremoniprogrammet til begravelsen til Vigdis Hjorths virkelige far». Dette lignet på ymse vis begravelsesprogrammet til Bergljots far i «Arv og miljø», kunne avisa sjokkert melde.
Det er søppelgravejournalistikk av den typen man forbinder med smussmagasiner i utlandet, slike som får Se og Hør til å framstå som et hyggelig menighetsblad. Publikasjoner som lager oppslag av det de, helt konkret og ikke-metaforisk, finner i søpla hos kjendisene. Slankepulver eller tomme spritflasker? Graviditetstester eller brukte kondomer? Kanskje et begravelsesprogram som ligner et fra en roman?
Kommentator Ingunn Økland fulgte på, med igjen å slå fast at det er «nærliggende for leseren å anta at hun indirekte anklager sin egen far for seksuelle overgrep ... Likevel blir hun ikke spurt om incesthistorien er virkelig. For det er jo en roman». Underforstått: journalister må tvinge Vigdis Hjorth til å fortelle om familien sin!
Lenge før Vigdis Hjorths lillesøster Helga Hjorth luftet sin private skittentøyvask i hevnromanen «Fri vilje», selvsagt til stor og sensasjonspreget dekning i Aftenposten, hadde avisa beredt grunnen for karakterdrapet på Vigdis. Før Aftenposten begynte å blande litteratur og virkelighet, var det ikke mange lesere, eller anmeldere, som hadde særlig peiling på Vigdis’ familieforhold, på antall søsken og hva som ble sagt i møter. Nå er alle tvunget til å bry seg. Til å tenke at «åh, det var hennes egen, faktiske far!» Skandale, skandale, hvisk og tisk.
Aftenposten behandler litteratur som journalistikk, som fake news, som politikernes valgløfter. Rett eller galt, målt opp mot livet utenfor boksidene. At «Arv og miljø» er en roman som eksplisitt problematiserer hva sannhet er, og hvem som eier den, betyr ingenting. Ei heller at det er en roman med stor kunstnerisk sannhet, som oppleves relevant og viktig også for lesere som ikke deler Bergljots erfaringer. Selvsagt kunne Vigdis Hjorth gjort det enklere for seg selv ved i mindre grad bruke faktiske dokumenter, møter og samtaler i boka. Men før Aftenposten begynte sammenligningsjobben, ante ikke leserne hva som var hva. Brydde seg ikke heller.
Forfatteren Linda Boström Knausgård, tidligere gift med Karl Ove, har i intervjuer prøvd å forklare hva som er problematisk med journalistisk faktajakt i kunsten, med medienes ønske om likhetstegn mellom bøkene og verden utenfor: Når han som da var hennes ektemann skrev om henne, var det greit, for han skapte kunst, i et eget språk og rom. Men når journalistene dundrer inn og spør om ting fra bøkene stemmer med virkeligheten, oppleves det dypt ubehagelig. Det føles som grafsing. Kunsten må vike for sensasjon og drama. Søppelgraving.
«Vigdis Hjorth med roman om en fars incest» var overskriften på Aftenpostens lanseringsintervju. Det kunne vært opptakten til en viktig debatt om overgrep, om overgripere og offer, traumer og seinskader. Men den debatten skygget avisa unna. «Incest» gir flere lesere enn «sannhetssøken», som er en minst like god oppsummering av romanens tema. Avisa ønsket klikkene, sensasjonen, den pirrende antydninger om at det mest sannsynlig var sin egen far Vigdis skrev om. Den vanskelige debatten i kjølvannet ble for ubehagelig.
Ironien ligger i tjukke lag. En forfatter som peker på at overgrep kan skje også i pene, møblerte hjem, møtes prompte med borgerpressens innbitte forsøk på å gjøre påstanden mindre generell og mer spesifikk. Påstanden reduseres til å gjelde kun én konkret familie, forfatterens egen. En skinndebatt om hva som er lov i litteraturen tar oppmerksomheten enda lenger bort fra samfunnsproblemet overgrep. Lite har åpenbart skjedd siden Herbjørg Wassmo ble møtt med nøyaktig samme avledningsmanøvrene da hun ga ut en trilogi om incestofferet Tora tidlig på åttitallet. Også da var pressen ute etter det selvbiografiske, i sensasjonen. Også da mente mange at slik sverting av familiemedlemmer var en skandale. Debatten om skadene overgrepsoffer lever med satt mye lenger inne. Ble ikke tatt.
Ble Vigdis fem år utsatt for incest? Man trenger faktisk ikke konkludere for å se at «Arv og miljø», som Tora-trilogien før seg, er en tankevekkende skildring av å være et offer. Men den viktige samtalen vi kunne hatt, glapp. De største overgrepene siste året, både mot Vigdis Hjorth og det åpne kunstneriske rom, er det Aftenposten som har stått for. Ikke familien.