Innlegget er skrevet i samarbeid med Sigrid Nagoda, forsker ved Institut for internasjonale miljø- og utviklingsstuder, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Omfanget, og hyppigheten i humanitære kriser har økt de siste 25 år. Ifølge FN trengs det i år 187 milliarder kroner til humanitær bistand, fordelt på 90 millioner mennesker i 33 land. Aldri før har så mange mennesker vært på flukt. De fleste krisene er langvarige, der behovet for nødhjelp vedvarer år etter år. Klimaendringene rammer i en tid da vi må håndtere flere humanitære katastrofer enn kanskje noen gang tidligere. Hvordan humanitær bistand kan bidra til klimatilpasning var tema for et internasjonalt forskningsprosjekt finansiert av Norges forskningsråd (Courting Catastrophe? Humanitarian Policy and Practice in a Changing Climate).
Klimaendringer og humanitære kriser er tett sammenvevd. I takt med klimaendringer øker frykten for humanitære kriser utløst av klimaekstremer som flom og tørke. Videre er hvordan man takler enhver krise – uansett om den er klimarelatert eller ikke – helt avgjørende for langsiktig sårbarhet overfor klimahendelser. Tørke får dramatiske konsekvenser for en befolkning på flukt fra krig og uten levebrød, og ekstremregn og flom kan få katastrofale følger for de som bor i midlertidige hus i lengre tid etter et jordskjelv.
Vår forskning – med studier i syv land i Asia og Afrika – bekrefter at årsakene til lokal sårbarhet i en krisesituasjon er sammensatte. Ofte er en klimahendelse bare en utløsende eller forsterkende årsak til en krise skapt av økonomiske skjevheter, tap av landrettigheter, konflikt og politisk uro. Klimaendringene har en tendens til å gjøre vondt verre. Klimatilpasning og langsiktig sårbarhetsreduksjon krever at vi gjør noe med disse grunnleggende sosiale årsakene til sårbarhet – kortsiktig redning av liv er ikke nok. Skal vi lykkes med å lindre akutt nød samtidig som vi reduserer sårbarhet trenger vi en helhetlig tilnærming til humanitær bistand og utvikling. Nødhjelp må ses på som en del av en utviklingsprosess som skal styrke befolkningens evne til å tilpasse seg klimaendringer.
Spesielt viktig er maktstrukturer på lokale, nasjonale og internasjonale nivåer i å skape ulikhet og sårbarhet. Det er de marginaliserte, de som har minst makt i lokalsamfunnene, som er aller mest sårbare når klimaet blir uforutsigbart. Humanitær bistand skal være nøytral og redde liv og levekår i en krisesituasjon, ikke aktivt påvirke den lokale sosiale utviklingen. Men studiene våre – som tok for seg alt fra kortsiktig matvarehjelp til mer langsiktig oppbygging av levekårsstrategier – viste at ethvert tiltak påvirker lokal utvikling, lokale maktrelasjoner, ulikhet og langsiktig sårbarhet. Hvem deltar i beslutninger, hvem får tilgang til ressurser, hvilke levekårsstrategier prioriteres, og forsterker tiltakene privatisering av ressurser eller andre utviklingstrekk?
På en side er det en fare for at humanitære tiltak som ikke tar hensyn til sosial og politisk marginalisering utilsiktet kan forverre langsiktig sårbarhet. I verste fall kan slik nødhjelp bidra til å forlenge krisen den var ment å forhindre ved å øke forskjellen mellom de som får mest og de som får minst. Men på en annen side representerer humanitær bistand også en mulighet for å påvirke positivt. Humanitære organisasjoner jobber ofte direkte med de mest sårbare gruppene. Flere og flere organisasjoner kobler kortsiktig hjelp med mer langsiktig gjenoppbygging og beredskap. Humanitære organisasjoner kan gjennom sitt arbeid rette fokus mot grunnleggende årsaker til sårbarhet gjennom å integrere en bredere sosial forståelse i sårbarhetsanalyser og planlegging av tiltak og ved å involvere forskjellige sårbare grupper i beslutningsprosesser. Dette krever at nødhjelpsaktørene våger å ta aktive standpunkt til fordel for de svakeste og mest sårbare i møte med lokale maktforhold når det er nødvendig.
Men den viktigste betingelsen for å få gjort noe med de grunnleggende årsakene til sårbarhet er grunnleggende endringer hos oss, i hvordan vi oppfatter klimaproblemet, hvordan vi oppfatter andre og deres kunnskap om problemet, og hvordan vi oppfatter vår egen påvirkning på humanitære kriser. I iveren etter å hjelpe har vi ofte en oppfatning både om problem og løsning, og det humanitære systemet er giret mot å gi hjelp, kunnskap og teknologi til mottakere. I hvilken grad kan humanitære tiltak også bemyndiggjøre forskjellige sårbare gruppers kunnskap, og gjøre plass til et mangfold av oppfatninger og interesser? Vi vet at med beredskap og god planlegging minimerer man kriser og sparer både liv og penger, men internasjonale midler til bistand utløses først når krisen er blitt stor og kostbar. Er vi som samfunn villige til å investere i å unngå store kriser? Langsiktig sårbarhetsreduksjon krever langsiktige tiltak som i mindre grad kan måles enn antall tonn mat utdelt i en krise. Er vi villige til å legge om dagens system for finansiering av bistand slik at det er rom for tiltak som er mindre målbare og som kan prøve og feile mot de nyskapende og langsiktige løsningene som trengs?
Ingen del av verden er upåvirket av klimaendringer eller effekten av humanitære kriser. Vi kan ikke løse klimaproblemet eller årsakene til konflikt gjennom humanitær bistand. Drastiske endringer kreves for å redusere ulikhet, konflikt, og utslipp av klimagasser, og ansvaret for dette ligger på samfunnet som helhet. Men gjennom bevissthet om hvordan forskjellige tiltak påvirker lokal utvikling og maktforhold kan humanitær sektor være en pådriver for sårbarhetsreduksjon. For å få dette til må vi tørre å legge om de finansielle og politiske rammene rundt humanitær bistand slik at den kan jobbe mer langsiktig, forutsigbart og målrettet. Og i et bredere perspektiv handler klima og humanitære kriser om vår egen samfunnsutvikling og bidrag til globale utslipp, ulikhet og politikk. Det vi gjør på kort sikt påvirker alltid det langsiktige – uansett.