Mange tilsynelatende oppegående mennesker har utviklet en skremmende sterk mobilavhengighet. Eksemplene på dette er mange og de er like komiske som gruoppvekkende.
Vår statsminister bruker mobilen sin til å jakte Pokémon i Stortinget, på regjeringsmøter, under besøk rundt forbi i landet og i fremmede land, og opplever det som en verdig måte å representere land og folk. Statsministeren anklages tidvis for å være tafatt og fraværende når regjeringsmedlemmer begår feil. Den kritikken er urettferdig. Hun er ikke tafatt, hun er opptatt. Hun er opptatt med å spille på mobilen.
Kulturministeren er også glad i å spille Pokémon og andre lite utviklende spill, på møter i regjeringen og Stortinget, når tema som Forsvaret og andre uvesentlige (?) saker blir debattert. Hun ser det tilsynelatende som en fin måte å bidra til vår kulturarv på.
Fiskeriministeren tok med seg mobiltelefonen han brukte i jobbsammenheng, under reiser til Kina og Iran. Hvorfor han som privatperson brukte en statlig jobbtelefon i ferien, er ikke umiddelbart lett å forstå, men Per har nå alltid vært noe for seg selv. For å unngå at han eller Karma biter oss bak, er det best å ikke kritisere ham for det eller andre pussige ting han måtte finne på. Han er da heller ikke alene om å ha vært en tøysekopp med stort ansvar
Tidligere og nåværende justisministre fjaset med å ta selfie under møte om rikets sikkerhet, og demonstrerte på den måten sin innstilling til sikkerhet og terrorberedskap i Norge. Noen synes kanskje det er betryggende med evige fjortiser som landets justisminister, men jeg for min del er ikke bekvem med situasjonen. Nå har vi den fjerde pubertale justisministeten på rad.
I vår tid går diskusjonen høyt om mobiler bør forbys i grunnskolen og i videregående skoler. Det er mulig at man heller burde arbeide for forbud mot bruk av mobiltelefoner i Barnehagen, også kjent som Solberg-regjeringen. Alternativt kunne man forsøke å velge en regjering av voksne, ansvarlige og oppegående mennesker.