Jon Georg Dale er utvilsomt en driftig fyr. Siden han overtok som landbruks- og matminister etter Sylvi Listhaug har han lagt ut på en imponerende sjarmoffensiv, med besøk hos tallrike aktører i matbransjen. Alltid med et smil rundt munnen. Offensiven har ikke vært veldig synlig for den gjengse avisleser. Forgjengeren sørget for at jordbruket fikk en oppmerksomhet næringen ikke har hatt på svært lang tid. Nå er det tilbake til normalen. Listhaug har flyttet på seg. Det har også den offentlige debatten. Roen har tilsynelatende senket seg over jordbruket. Bøndene har fått en minister som snakker deres språk. En som kjenner næringen, en faglært kjøttskjærer og fylkesmester i gjeterhund. En statsråd som ikke provoserer med aggressive og nedlatende utfall. Som i motsetning til forgjengeren ikke sammenligner jordbruket med en kirkegård, men tvert imot sier at døra til statsrådens kontor nå skal være åpen.
Sjarmoffensiven har vært vellykket. Dale har fått en helt annen mottakelse enn Listhaug. Enkelte kritiske ytringer har det vært, men de store oppgjørene har det vært få av. «Goggen» har på ingen måte fått verbal juling. Greit nok. Dale er ikke Listhaug, for noen holder kanskje det. Og det er gjerne en fordel at en statsråd behandler aktørene på «sitt felt» med respekt. Men det store problemet med Listhaug som landbruksminister var ikke retorikken, men politikken. Retorikken er underordnet, til sjuende og sist er det politikken alle politikere må måles på. Og da blir det store spørsmålet: Hva skiller Dale fra Listhaug politisk?
Dales store fordel er at han kommer etter Listhaug. Det gjør at han potensielt kan få langt større gjennomslag enn forgjengeren. Listhaug var hard i retorikken, men lyktes med å få gjennom langt mindre enn det hun ønsket. Konsesjonsgrensen for kylling ble doblet. Taket for melkekvoter ble mer enn doblet. Subsidier ble flyttet fra små og mellomstore, til store bruk. Alt dette var grep for å sette fart i en hodeløs strukturrasjonalisering, som har preget norsk jordbruk gjennom skiftende politiske regimer. Listhaug gikk hardere til verks enn forgjengerne, men retningen var kjent. Dette var likevel bare en flik av alt det Listhaug varslet da hun kom til jordbruket med et program for deregulering av næringen.
Har Dale motsatt seg noen av disse grepene? Nei. Har han varslet en annen retning enn Listhaug? Nei. Har han sagt at han vil skrinlegge den dereguleringen det legges opp til i regjeringsplattformen? Nei. Dale har tvert imot gjort det klart at han i det store og hele vil føre den samme politikken som Listhaug. Som han selv sier det i et intervju: «Regjeringens landbrukspolitikk ligger fast». Det er selvsagt på ingen måte overraskende at Dale, i likhet med Listhaug, vil føre en politikk i tråd med Frps partiprogram og regjeringsplattformen. Så hvorfor er det så stille fra mange av dem som protesterte så høylytt overfor Listhaug?
Det er ingen nye politiske toner å høre fra landbruksdepartementet, Dale møter et krisepreget jordbruk med den samme politikken som forgjengeren. Uten forbehold har han hyllet dagligvarebransjens priskrig, for Dale er det «ingen grense for hvor billig maten kan være». Strukturrasjonaliseringen skal fortsette, med uforminsket styrke. «Det vil være døden for landbruket hvis utviklingen mot større gårdsbruk stanses,» hevder Dale. Han strør om seg med formuleringer om at «bønder som vil satse skal ha mulighet til å gjøre det», at «strukturendringer er et potensial, ikke en trussel», at de er «kommet for å bli» og at «nullpunkt er ikke et alternativ. Stillstand er tilbakegang». I seg selv betyr disse formuleringene fint lite. Det er floskler. Men det er ikke veldig vanskelig å tolke budskapet: «Get big, or get out». Eller som Dale også har sagt det: «For meg må folk gjerne ha få dyr, men det er ikke der vi skal bruke den økonomiske muskelen».
Slik gis det klar beskjed om retningen. Produksjonen skal konsentreres til færre og større enheter. Det skal produseres høye volum, til lav pris. Koste hva det koste vil. Selv om forutsetningene som legges til grunn smuldrer opp i møte med virkeligheten. «Den største forutsigbarheten norske bønder kan få, er at de kan leve av det de produserer. Da er det å stimulere til økt produksjon, som er svaret på det,» uttalte Dale i Dagsnytt 18 den dagen han overtok nøklene til landbruksdepartementet. Produsere mer. Det er altså svaret. Ikke bare skal denne politikken etter sigende gi oss mer mat til lavere pris, den skal også øke lønnsomheten i sektoren.
Problemet er bare dette: Erfaringene viser at det ikke er noen automatikk i at lønnsomheten øker med størrelsen, det er ofte tvert om. Vi har gjennom lang tid sett en enorm produktivitetsvekst i jordbruket, men inntektene har ikke økt i takt med størrelsen. Det har derimot kostnader og gjeld. Ferske tall fra SSB viser at gjelden i norsk jordbruk nå er rekordhøy, totalt hadde norske bønder i 2014 en gjeld på 76,5 milliarder kroner.
Strukturrasjonaliseringen Dale viderefører har gitt oss bruksstrukturer løsrevet fra lokale ressursgrunnlag og driftsøkonomi. Vi har fått store bruk som lever mindre av det de produserer, og enda mer av tilskudd. Motsatt av det som hevdes. Matproduksjonen har blitt mer avhengig av importerte ressurser, og selvforsyningsgraden har gått ned. Dale har så langt snakket seg bort fra de strukturelle problemene, for å holde stø kurs, med en blind ideologisk tro på stordrift og deregulering som rettesnor. «Nullpunkt er ikke et alternativ,» mener altså Dale. Så hvorfor resirkulere feilslått politikk? Snart skal han gjennom sitt første jordbruksoppgjør. Han skal også få ferdig en varslet stortingsmelding om landbrukspolitikken. Alt peker altså mot stø politisk kurs. Med en dempet retorikk.