Bomber, men reparerer ikke

LIBYA: Jeg har et spørsmål til den norske regjeringen. Var bomber alt vi hadde å bidra med i Libya eller skal vi også prøve å reparere et land som nå betaler prisen for en konflikt det aldri ba om eller bidro til?

Bomber, men reparerer ikke

Morten Bøås

Forskningssjef, Fafo

kronikk

LIBYA: Jeg har et spørsmål til den norske regjeringen. Var bomber alt vi hadde å bidra med i Libya eller skal vi også prøve å reparere et land som nå betaler prisen for en konflikt det aldri ba om eller bidro til?

På debattprogrammet «Aktuelt» på NRK2 mandag 20. februar sa forsvarsminister Espen Barth Eide at «Norge har et ansvar for alt som har skjedd i Libya i løpet av NATO operasjonen». Dette er interessant, spesielt hvis det betyr at Norge og den rødgrønne regjeringen nå også har tenkt å ta et større ansvar for konsekvensene av denne operasjonen.

Muammar Gaddafi ble fjernet som en følge av NATOs intervensjon, og slik sett er det fullt mulig at den sparte menneskeliv ved å forkorte borgerkrigen mellom Gaddafi-regimet og opposisjonen i landet. Problemet er imidlertid at den samme intervensjonen også har bidratt til at flere tusen mennesker, de fleste er disse av afrikansk herkomst, fortsatt sitter i fengsler og fangeleirer i Libya uten dom, og utsatt for tortur og vanskelige leveforhold. Det er dessverre ikke kun i Libya at vi ser at konsekvensene av NATO-intervensjonen er mange, neppe tilsiktet, og ganske andre enn det aktverdige målet om å beskytte sivile som ble brukt som hovedbegrunnelse for intervensjonen.

Libyas oljeøkonomi gjorde landet til en magnet for arbeidssøkende unge mennesker fra naboland som Chad, Mali, Niger og Sudan, men også for mennesker så langt unna som fra Eritrea, Etiopia og Somalia. Det er grunn til å anta at det befant seg over en million gjestearbeider fra afrikanske land i Libya da borgerkrigen og NATO-intervensjonen startet. Tidlig i konflikten ble disse gjestearbeiderne utpekt av opposisjonen mot Gaddafi som leiesoldater og hans støttespillere. Det var nok tilfelle for noen, men brorparten av dem var bare fattige mennesker som hadde forlatt sine hjemsteder på jakt etter arbeid og inntekt, noe de hadde funnet i Libya. Mange av dem som av ulike grunner ikke kom seg ut av Libya sitter i dag i fangeleirer og fengsler i landet, der tortur ser ut til å være en del av fangebehandlingen. De aller fleste kom seg heldigvis ut, men de aller fleste av disse ble fratatt både identifikasjonspapirer og eiendeler underveis, og var tvunget til å vende tilbake til nesten ingenting - uten noe som helst. Hvis NATOs intervensjon i Libya var ment å beskytte sivile, så var disse menneskene tydeligvis ikke en del av den sivilbefolkningen som NATO og Norge skulle beskytte.

Strømmen av mennesker tilbake til land som Chad, Mali og Niger vil få konsekvenser. De vender tilbake med nesten ingen ting, til land som har svært lite. Spørsmålet er derfor hvordan dette vil påvirke den politiske stabiliteten i Libyas afrikanske randsone. Vil dette kunne lede til den typen politiske revolter som vi har sett i Egypt og Tunisia, eller vil det kun forsterke eksisterende lokale konflikter som dette området er stapp fullt av? Denne situasjonen blir ikke bedre av at Libya det siste tiåret har vært en rimelig viktig leverandør av utenlands investeringer i landets afrikanske randsone. Libyske selskaper har investert stort innenfor bygg og anlegg, finans og hotellvirksomhet. Bare en kjapp tur rundt i Malis hovedstad Bamako er nok til å fastslå hvor sentrale de libyske aktørene hadde blitt. Spørsmålet er derfor hva som vil skje hvis disse selskapene nå faller bort. Vil noen andre stå parat til å fylle et slikt tomrom? Det er tvilsomt, i hvert fall på kort sikt, og dette kan derfor bidra til ytterligere ustabilitet.

Libyas afrikanske randsone er et lappeteppe av lokale konflikter - alt fra tuaregopprør i Mali og Niger, borgerkrig i Chad til algeriske jihadister som etter at de tapte kampen om makten i eget land omskapte seg til en regional bevegelse, nemlig al-Qaeda in the Land of the Islamic Maghreb (AQIM). Gaddafis Libya hadde kontakter med ulike grupper av tuaregopprørere både i Mali og Niger, og spesielt i Mali sørget Libya til tider for å legge en demper på deres aktiviteter. Videre er det også verdt å merke seg at selv om Gaddafi ofte snakket om islam, og etablerte militære strukturer som «Den islamske legionen», så førte også hans regime en innbitt kamp mot al-Qaedas innflytelse både i Libya og i nabolandene. Man skal være rimelig naiv om man ikke ser at en bevegelse som AQIM nå ser på Libya med fornyet interesse. Et Libya som eventuelt fragmenteres i tre historiske deler, vil gi bevegelsen en ny vei hjem til Algerie.

Undertegnede har ingen sympati med en diktator som Gaddafi, men det spørsmålet som ikke ble stilt før den internasjonale intervensjonen, som Norge var en del av, startet var hva Libya var bakenfor Gaddafi-statens strukturer. Svaret på det spørsmålet er nok dessverre: Ikke spesielt mye. Historisk sett er Libya en kolonial konstruksjon satt sammen av tre områder, Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan. Det er utmerket mulig at en væpnet konflikt en eller annen gang hadde vært uunngåelig i Libya, men den internasjonale intervensjonen har skapt en helt ny situasjon. Resultatet kan fort vekk bli en rekke utilsiktede konsekvenser, enten landet forblir samlet eller sprekker opp igjen i de tre gamle historiske delene. En av disse effektene er de åpenbare humanitære og menneskerettslige defektene i dagens Libya. En annen er at vedvarende ustabilitet i Libya vil ha effekter sørover i Afrika i et område som allerede er et lappeteppe av lokale konflikter. I Nord-Mali har konflikten allerede blusset opp igjen med harde kamphandlinger mellom tuaregopprørere og maliske regjeringsstyrker, og tusener av mennesker er nå på flukt.

Det ville vært ironisk om den regionale konfliktsonen som vestlige etterretningsanalytikere lenge har snakket om i Sahel-regionen blir en realitet som følge av en internasjonal intervensjon som hadde som offisiell målsetting å beskytte menneskeliv. Så spørsmålet til den norske regjeringen er at om det er riktig forstått at Norge har et ansvar for konsekvensene av NATO-operasjonen hvordan har den tenkt å forholde seg til dette ansvaret? Var bomber alt Norge hadde å bidra med i Libya eller skal vi også være med å prøve å reparere og gjenoppbygge både Libya og nabolandene som nå betaler prisen for en konflikt de aldri ba om eller bidro til?

«Historisk sett er Libya en kolonial konstruksjon.»