Boligkrisen kan koste Brenna arbeidslinja

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Arbeidsminister Tonje Brenna bør finne rom i kalenderen til å lese rapporten Bolighorisont 2030 fra Samfunnsøkonomisk Analyse. Den viser til at folk med vanlige jobber og lønninger ikke lenger har råd til å bo i sentrale strøk der jobbene er. 

For hver måned som går, blir det vanskeligere for vanlige arbeidstakere med normale lønninger å etablere seg i de største byene – særlig i Oslo. Presset i boligmarkedet fører nå til at nøkkelpersonell flytter ut, eller aldri kommer seg inn på boligmarkedet i sentrale strøk.

Dette er ikke realiteten bare for lavtlønnede grupper. Rapporten dokumenterer at selv husholdninger med to gjennomsnittlige inntekter – typisk et sykepleier- og lærerpar – i økende grad er stengt ute fra boligmarkedet i pressområdene. 

En slik utvikling er farlig, og den griper direkte inn i Brennas ansvarsområde. Hvis boliger i nærheten av arbeidsplassene ikke er tilgjengelige for arbeidstakere, svekkes både mobiliteten i arbeidsmarkedet og evnen til å rekruttere og beholde kompetanse. Det er rett og slett truende for norsk økonomi, velferdsstats og produktivitet.

Den geografiske segregeringen har også sosiale og økonomiske ringvirkninger. Arbeidsreiser blir lengre, klimautslippene øker, og familier presses til livsvalg som reduserer deltakelsen i arbeidslivet. NAV-direktør Holte sa på Boligkonferansen Norsk Eiendom arrangerte med Spekter, NBBL og Fagforbundet tidligere i juni, at hvis ikke boligmarkedet klarer å levere boliger folk har råd til, blir det vanskelig for NAV å sikre mennesker med ulik arbeidsevne en jobb. Boligkrisen er med andre ord også en likestillingskrise, en rekrutteringskrise, en inkluderingskrise og en velferdskrise i emning.

Når de rike flytter inn, må de fattige ut. Eller?

Brenna kan selvsagt ikke løse boligpolitikken alene – det krever grep fra kommunalministeren, finansministeren og hele regjeringen. Men arbeidsministeren bør være den første til å slå alarm. En arbeidslinje som ikke tar høyde for at folk må ha et sted å bo i passe avstand fra jobb, vil feile.

Bolighorisont 2030 foreslår et bredt sett av tiltak: Reguleringer for rimeligere boliger, bygge mindre og smartere bruk av både tomter og boligbeskatning. Mange av tiltakene ligger utenfor Brennas bord, men som ansvarlig for arbeidslivet bør hun være en pådriver for handling.  

Det er på høy tid å koble sammen boligpolitikk og arbeidslivspolitikk. Hvis ikke, risikerer vi at byene våre blir for dyre til å fungere – ikke bare som bosteder, men som samfunn. Det bør bekymre enhver arbeidsminister.