Bolig for alle

Det er behov for en ny sosial boligpolitikk som trygger situasjonen for helt vanlige folk og som tar spesielt hensyn til fattige eldre (bl.a. minstepensjonister) og unge i etableringsfasen.

Folk fra middelklassen (for eksempel lærere) rammes også av de høye boligprisene. I tillegg til enorme boliglån, må de også nedbetale studielån.

På 1980-tallet med Høyre-regjering var vi vitne til et frislipp av boliger og deregulering der markedskreftene fikk frie tøyler. På den tiden bodde jeg på Torshov i en leilighet som kostet 50.000 kr. Den økte til 500.000. Altså en tidobling. Det ble et marked uten politisk kontroll. Før den tid hadde vi en sosial boligpolitikk med regulering og styring av boligmarkedet. Det var den gang da Obos hadde en sentral rolle med rimelige boliger. Etter denne tid har boligprisene fortsatt å stige i rekordfart. Denne dereguleringen har ført til store økonomiske problemer for mange. Folk som har vokst opp i Oslo er tvunget til å flytte ut av byen. Byen har blitt en arena for de rikeste som vi ser bl.a. i Bjørvika.

Vi trenger trygge og gode boliger. Boliger er ved siden av arbeid, utdanning og helse det viktigste for folks velferd. Boliger må være tilgjengelig for alle, uavhengig av inntektsnivå.

På nyhetene hører vi ofte gledesrop. Hurra! boligen din har steget, som om det skulle være en stor fornøyelse. Det blir sagt lite om alle de som har problemer med å betjene boligutgifter. Når strømutgifter økes kraftig i tillegg, så blir det svært vanskelig for mange.

Jeg snakker ofte med voksne folk på Holmlia som forteller at de har barn som bor hjemme i godt voksen alder fordi de ikke får jobb og bolig. Det er et alvorlig samfunnsproblem når unge ikke har framtidsvisjoner med å etablere seg.Vi trenger flere ikke-kommersielle utleieboliger og Husbanken må styrkes og gi økt boligstøtte. Det må kunne være mulig å inngå et leieforhold hvor man gradvis nedbetaler lån slikt at man til slutt blir eier av egen bolig. I Wien har de boligpolitikk som vi kanskje kan lære av. De har innført en regel om at boligprisene ikke skal overstige mer enn en tredjedel av inntekt.

Det er forskjellige politiske syn på boligpolitikk og vi trenger politikere som tar ansvar og kontrollerer kynisk spekulasjon.

Det finnes politikere som oppfordrer folk til å få flere barn. Da er det en viktig forutsetning at de yngre kan skaffe seg bolig. Sju av ti boligkjøpere får hjelp av foreldre som er medlåntakere og kausjonister. Slik bør det ikke være og det er urettferdig for de unge som ikke har foreldre som kan støtte økonomisk.

Bostedsløse lever i kummerlige forhold , mens andre kjøper opp masse boliger for å spekulere. Alle bør kunne få bolig til en overkommelig pris.

I gamle dager kunne ufaglærte unge få jobb på fabrikker, verksted, reise til sjøs og jobbe på brygga. Da kunne de få råd til OBOS-leilighet og stifte familie. Mange av disse yrkene kunne tas opp igjen hvis arbeidsplasser ikke ble flagget ut til lavkostland. Unge som tidlig faller ut av skolen defineres som skoletapere. Hadde de fått en ufaglært jobb så ville de fått yrkesstolthet, mestringsfølelse og gode, trygge visjoner for framtiden.

Hvis noen ønsker å vite mer om boligpolitikk, så kan man gå inn på siden til Granavolden-plattformen som er utarbeidet av regjeringen (H/Frp/V/Krf). Man kan også gå inn på opposisjonens side (Ap/SV/SP/Rødt/MDG). Da vil man finne politiske og ideologiske forskjeller i synet på boligpolitikk.

Likheten mellom dagens ungdom og Jesus er at de blir boende hjemme til de fyller 30 år og har de råd til å flytte før den tid, så har det skjedd et mirakel.