Blir kvinnehelse ivaretatt slik vi skulle forvente i Norge idag?

I 2015 ble Norge kåret til det beste landet å føde i. Det kom fram i Redd barnas internasjonale statusrapport. Erna var stolt over at fedrelandet var det beste mødrelandet, men mente selv at oppfølging av gravide og i tiden etter fødsel ikke var bra nok. Og det er jeg helt enig i at den ikke er.

I andre europeiske land har kvinnehelse kommet mye lengre enn her i Norge. Det er ikke fordi vi ikke har forskningen til å støtte oss på, for det har vi. Norge sitter faktisk på et av verdens fremste forskningsmiljø innen akkurat kvinnehelse og bekkenplager, og det med Kari Bø i spissen, så det er ikke der problemet ligger. Problemet er at kvinnehelse tydeligvis ikke er viktig nok til å bli endret på.

Oda Weider-Krog: Enn så lenge kniper jeg igjen

Det har den siste tiden i media blitt snakket mye om kvinnehelse, den endrede permisjonsordningen, abortloven, kvinners rett til liggetid etter fødsel, oppfølging, tilbud og tilrettelegging.

De aller fleste kvinner velger å bli mor. Og som uvitende førstegangsfødende har vi stor tillit til at vi vil bli tatt vare på, både før, under og etter svangerskapet. Vi har rett og slett tillit til at «systemet» fungerer. Og det gjør det som regel, i alle fall fram til etter fødsel. Da blir vi etter et par dagers liggetid sendt hjem for å ta vare på oss selv og det nyfødte barnet vi nå har ansvar for. Er vi heldige blir vi kalt inn til seks ukers kontroll for en rask sjekk og noen spørsmål, før vi er på tur hjem igjen.

Jeg ble mamma som 17 åring, og viste ikke hva jeg kunne eller skulle forvente. Fødselen av datteren min, gikk veldig fint, men jeg slet med ulike plager i tiden etterpå. Likevel så anser jeg, meg som veldig heldig for jeg hadde mamma, som er jordmor. Hun viste akkurat hva jeg trengte før jeg innså det selv.

Men så heldige er ikke alle. Tenk deg at du som lykkelig gravid med første barn, har ledd og- bekkensmerter under graviditet, men blir fortalt, uten å ha blitt sjekket, at disse plagene er normale og vil forsvinne av seg selv.
Tenkt deg så at smertene ikke forsvinner etter fødsel og nå fungerer ikke underlivet som det skal heller. Du lekker, både foran og bak.
Tenkt deg så å være småbarnsmor med ledd og-bekkensmerter, underlivsproblematikk og psykiske problemer. Du har ikke blitt hørt, og det går ikke bare utover det fysiske eller det psykiske men hverdagen, jobben, familielivet og parforholdet.

I min hverdag med fokus på kvinnehelse, møter jeg mange kvinner som er gravide eller som har nettopp født. De historiene som noen av disse kvinnene sitter igjen med er hjerteskjærende. De har kjempet med sine plager i svangerskapet og i tiden etter for å kunne komme seg tilbake til en normal hverdag og tilbake i jobb.

Selv om det er vanlig å både lekke urin, luft og avføring etter fødsel, så burde det ikke være nødvendig å skulle leve med slike fødselsplager resten av livet.


Likevel er dette hverdagen til uttalelige kvinner, som faller gjennom «sikkerhetsnettet» man trodde man hadde, og i lys av dette kan man jo spørre seg om kvinnehelse virkelig blir tatt på alvor?

Det burde ikke være noe tvil på om oppfølging trengs eller ikke, selvfølgelig gjør den det og det burde være enda mer av det! For sammen med det nyfødte barnet, kom det også en nybakt mamma, med sin sårbarhet som trenger tid, forståelse, omsorg og medkjærlighet.

Misforstå meg rett, det å få barn er ingen sykdom, men det er en belastning både fysisk og psykisk, og det er ikke noe en bare kan feie bort. Selvfølgelig er det en fantastisk opplevelse, og noe som de fleste har lyst til å erfare. Men det er ikke alltid uproblematisk. Det er viktig for kvinner å vite at vi kan regne med dere som styrer landet vårt. Vi må vite at dere vil og kommer til å tilrettelegge slik at vi får hjelp, oppfølging og støtte. Tilbudene burde ikke innskrenkes, men utvides slik at vi har lyst til, tør og velger å få flere barn.

For var det ikke dette du mente selv i 2015, Erna?
«Det gjenstår fortsatt ting – som oppfølgingen av gravide, oppfølging av faresignaler like etter fødsel. Det gjør det ekstra viktig med en god helsetjeneste for mor og barn» sa du.

Burde vi ikke ha allerede startet med fokus på både det fysiske og psykiske gjennom svangerskapet og følge videre opp med en «obligatorisk» vaginal bekkenbunnundersøkelse, tilpasset opptrening av bekkenbunn og kropp etter fødsel, slik at vi både tar vare på mor og barn? Tror du ikke at mange av de kvinnene som har falt gjennom kanskje hadde blitt fanget opp hvis dette var vanlig praksis idag?