Blir angrepet en vekker?

Informasjonskrig er enklere, billigere og mer effektfull enn militære operasjoner.

Stortinget, Norges nasjonalforsamling, er blitt et offer for et alvorlig dataangrep. Sporene peker tilbake til Russland. Hvorfor angripes Norges viktigste demokratiske institusjon og hva betyr et slikt digitalt angrep? Det burde bli en vekker.

Over natta er norske politikere, byråkrati, arbeidsliv og hverdagsliv blitt heldigitalisert som følge av koronaviruset. Norge er derfor blitt et mer attraktive som mål i en tiltakende digital informasjonskrig.

En krig på nettet hvor rasering av tillit til politikere og sentrale institusjoner i samfunnet er målet. En digital informasjonskrig som pågår hver eneste dag, hver eneste time, og som øker i omfang. En krig som aldri har noen slutt.

Utfordringen er at grensene mellom krig og fred viskes ut med internett. Krigen blir mer diffus og krevende å få øye på. Den sofistikerte og skjulte digitale informasjonskrigen kan gjøre det vanskelig å fange opp de mulige konsekvensene på sikt.

Les også: Stortingspresidenten og NATO-sjef Stoltenberg bekymret: – Føyer seg inn i et mønster

Det digitale er mindre synlig og mindre håndfast enn hva vi forbinder med tradisjonell krigføring. I tillegg til påvirkning av politikere, bedrifter, og befolkningen, kan den digitale krigføringen ramme samfunnets vitale infrastrukturen. Viktig infrastruktur som elektrisitet og GPS-signaler er utsatte mål.

Digital informasjonskrigføring og sikkerhet handler slik om både tekniske fenomener som 5G, phishing, kunstig intelligens, virus og infrastruktur, i tillegg til kunnskap om bruksmønster, psykologi, tillit, trusselaktører, motivasjoner og påvirkning.

I en økende digitalisert verden er det behov for en mer helhetlig forståelse av det komplekse samfunnsmessige og politiske trussel- og risikobildet. Med internett henger alt sammen med alt. 3 milliarder nettbrukere, og snart 50 milliarder enheter er koblet til nettet. Det gjør oss sårbare.

En digital informasjonskrig er derfor noe norske politikere og EU må ta på alvor. Kunnskap og digital krigføring i et digitalt samfunn som Norge, er like viktig som det militære forsvaret tidligere har vært.

Den teknologiske utviklingen skjer raskt. Det er derfor viktig at digitale sikkerhetssystemer og kunnskapsvurderinger skjer i samme takt med utviklingen av teknologiske nyvinninger.

Den nye data- og informasjonskrigen illustreres ikke bare med dataangrepet på Stortinget, men også dataangrepet på den tyske riksdagen, Clintons valgkampanje, hackingen av Norsk Hydro. I tillegg er det mye som tyder på russerne har forårsaket alvorlige forstyrrelser (jamming) av GPS-nettet i Nord-Norge, noe som kan ramme flytrafikken i Norge. USA anklager også Russland for å ha stått bak en rekke nettangrep mot amerikanske og europeiske kjernekraftverk, vannverk og elektrisitetsnett. Russerne på sin side anklager amerikanerne for det samme.

Demokrati verden over trues av manipulering og desinformasjon i sosiale medier. Informasjonskrig er enklere, billigere og mer effektfull enn militære operasjoner. Det spilles på motsetninger som kan rive et land i filler innenfra. Manipulering av velgerne i sosiale medier er den største trusselen mot demokratiet advarte en nylig rapport fra valglovutvalget.

Amerikanske teknologigiganter har stått i spissen for utviklingen av en overvåkingskapitalisme der persondata samles inn på nær sagt alle livsområder, med tanke på prediksjon og målrettet påvirkning av atferd. Cambridge Analytica-skandalen viste hvordan kommersielle motivasjoner lett kan snus til politiske motivasjoner.

I tillegg ser vi en kamp om den digitale infrastrukturen rundt 5G. Hva skjer om Huawei og Kina får bygge undersjøiske kabler og infrastruktur rundt vital datakommunikasjon? Hva skjer med persondataene millioner av brukere legger igjen hos kinesiske TikTok? Hvordan kan vi demme opp for stadig mer effektive russiske trollbots i sosiale medier som bidrar til å polarisere både nettdebatter i USA og Europa? Hva skjer med demokratiet når offentlige debatter blir påvirket av algoritmer og roboter?

Les også: «De siste årene har vi sett en mer aggressiv og uforutsigbar oppførsel fra Russlands side»

Utfordringene står i kø, samtidig som teknologien og dens infrastruktur vokser seg stadig mer kompleks, både gjennom fremveksten av kunstig intelligens og tingenes internett.

Kjetil Stølen, sjefforsker i SINTEF og spesialist i kyberrisiko, skrev i 2017: «Uten nasjonal regulering og kontroll vil vår sårbarhet med hensyn til terrorisme, sabotasje og krigslignende angrep på nasjonal infrastruktur øke dramatisk. Nasjonale aktiva som infrastruktur for strøm, helse, telekom, transport, beredskap etc. må, som jeg ser det, beskyttes, kontrolleres og driftes innenfor landets grenser på en slik måte at angrepsflaten og uvisshet relatert til avhengigheter reduseres til et håndterbart nivå».

Så langt har Stølen, og mange med ham, fått rett. Samtidig ligner ideen om nasjonal kontroll over kritisk teknologi mer og mer en illusjon, særlig for et lite land som Norge. Det er derfor all grunn til å bekymre seg for framtida, men også for å heve blikket når det gjelder tilnærmingen til datasikkerhet.

Koronaen har tatt nettbruken 10 år fram i tid. Vi er gjennomdigitaliserte. Angrepsflaten i den digitale krigen har økt tilsvarende. Hvis vi ikke finner nye tilnærminger kommer vi ikke ut av en nedadgående spiral der tilliten mellom land, samfunnsformer og borgere daler i raskt tempo. Det kan overskygge de åpenbare fordelene ved digitalisering. Det er derfor viktig at det digitale angrepet på Stortinget blir en vekker.