Bistand uten bakkekontakt

De vestlige ambisjonene om å bruke bistand til å forandre andre land i sitt bilde, framstår som rester av en gammel tid.

Debattinnlegget er skrevet sammen med Øyvind Eggen, bistandsforsker

Vestlig bistand begynte som jordnære og praktiske prosjekter med sikte på å skape næringsutvikling, styrke helse og utdanning, eller hjelpe myndighetene med å løse konkrete problemer. Over tid har bistandens ambisjoner ekspandert kraftig, og oppmerksomheten er løftet til stadig høyere samfunnsnivåer. I en ny bok («Western Aid at a Crossroads - the End of Paternalism») argumenterer vi for at bistanden gjennom denne utviklingen har mistet bakkekontakt, og at det er på tide at vi kvitter oss med formynderskapet overfor fattige land.

Det startet allerede i 1970-åra. 
I stedet for å tilpasse seg lokale forhold, prøvde giverne å endre lokal kultur, organisere de fattige på nye måter og å reformere lokale myndigheter under stikkord som «integrert landsbyutvikling». Begrunnelsen var at fattigdommens egentlige årsaker hadde dype røtter som krevde tøffere tak. Den nye strategien var imidlertid uprøvd: I løpet av få år skulle giverne skape fundamentale endringer i kulturelle, sosiale og institusjonelle forhold. Det var endringer som vi i Vesten hadde brukt mer enn et århundre på. I ettertid vet vi at det ikke lyktes. Man lyktes i å bygge veier, skoler og sykehus, men samfunnsendringen som skulle følge av holdningsendringer og nye institusjoner, så vi lite til.

Bistandsarbeidere forsto fort at jobben var vanskelig. Men i stedet for å senke ambisjonene og gå tilbake til velprøvde prosjekter, ekspanderte giverne sine mål. På 1990-tallet hadde bistand form av et storstilt endringsprosjekt der vestlige bistandsarbeidere forsøkte å omskape stater og samfunn i sitt eget bilde. Under tilsynelatende nøytrale stikkord som «politisk dialog», «godt styresett» og fattigdomsstrategier lå det ambisjoner om endring av stat og styresett, politikk, samfunnsordninger, kultur og enkeltmenneskers verdier. Hele bistandsapparatet tok del i dette: Verdensbanken og store FN-organisasjoner la inn all sin tyngde for å få stater til å endre styresett og statlige givere som Norge hadde «dialog» med fattige lands myndigheter - en dialog som handlet mest om å få mottakerlandet til å tilpasse seg vestlige ideer. Samtidig tok frivillige organisasjoner, med statlig støtte, på seg å drive folkeopplysning og påvirkning for å endre samfunnsforhold og enkeltmenneskers verdier etter inspirasjon fra den tidens vestlige, liberale samfunn.

Ettersom man tok sikte på brede samfunnsendringer og målene var diffust formulert, var det vanskelig å måle resultatene. Bistandsorganisasjonene endte derfor opp med å rapportere om ressursbruk og aktiviteter, som kurs og studiereiser for statsansatte, framfor resultater. Når de store samfunnsendringene uteble, ble det forklart med inkompetanse og korrupsjon hos mottakerne. Ved stadig å peke på problemer hos mottakeren framfor med bistanden, var det mulig å videreføre de høye ambisjonene og til og med løfte dem enda lenger opp. Etter hvert har mange bistandsorganisasjoner klatret opp til det globale nivå. Global styring er blitt stikkordet.

Paradoksalt nok skjedde dette samtidig med at land i Asia demonstrerte at det var mulig både å oppnå økonomisk vekst og å redusere andelen fattige gjennom andre politiske strategier enn de som ble fremmet gjennom vestlig bistand. Men demokratisk valgte ledere i fattige afrikanske land fikk liten anledning til å prøve andre veier enn de vestlige modellene.

Denne utviklingen i bistanden skjedde under helt spesielle forutsetninger: Vesten hadde verdenshegemoni etter den kalde krigens slutt, og de fleste fattige land var desperat fattige. Nå er situasjonen snudd på hodet: Vesten har dårligere økonomiske utsikter, fattige land opplever sterk vekst, og Kina og andre asiatiske land framstår som forbilder. De vestlige ambisjonene om å bruke bistand til å forandre andre land i sitt bilde, framstår som rester av en gammel tid. De smaker dessuten sterkt av formynderskap som folk og ledere i fattige land har irritert seg over siden kolonitiden.

Hvis vi skal være til nytte i framtiden, må vi rense bistanden for formynderskap. Vestlig bistand må tilpasses den nye tid. Fattige land kan ha stor nytte av våre ressurser og vi kan gi vesentlige bidrag til kampen mot fattigdom. Vi skal selvsagt holde fast på verdier om menneskerettigheter og demokrati, men vi må erkjenne at våre utviklingsmodeller og institusjoner ikke er spesielt etterspurte i kampen mot fattigdom. For tiden synes de ikke engang å virke særlig godt på hjemmebane, om vi ser på utviklingen i fattigdom og forskjeller i vestlige land.