Kultur

Bistand bør rettes mot nyfødte

Hvert år dør 3,5 millioner nyfødte. Nå bør norsk bistand i større grad rettes mot å redde flere av de aller minste.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet sammern med Ellen Annexstad, Norsk barnelegeforening og Kristin Sch. Hanche-Olsen, Seksjon for internasjonalt samarbeid, Oslo Universitetssykehus.

Tusenårsmålet om å redusere barnedødeligheten trenger økt fokus på dødeligheten blant nyfødte: mer enn fire av ti dødsfall før fylte fem år skjer i første levemåned. Framskritt har skjedd hovedsakelig ved å redde flere barn mellom en måned og fem år, mens mange land ikke greier å ta grep om nyfødtes helse. Norsk bistand bør dreies over på økt satsing på de aller minste.

FNs ambisiøse mål er å redusere antall døde under fem år i perioden 1990-2015 med to tredeler fra utgangspunktet på tolv millioner per år. I 1990 døde fire millioner barn i sin første levemåned, to millioner av disse i første leveuke. Tjue år senere dør fortsatt over åtte millioner barn hvert år. 3,5 millioner av disse er nyfødte. Framgang innen vaksinering, bedre håndtering av diaré og lungebetennelse samt bedre generelle levekår i store land som Kina og Brasil er viktige og store skritt på veien mot ei bedre framtid for verdens barn. Men framgangen er langsom for de nyfødte: dødeligheten er uendret i mange land de siste 20 årene, og et nyfødt barn i Afrika sør for Sahara har 15 ganger så stor risiko for å dø første levemåned som barn født i Norden.

Norge har vært en av de store bidragsyterne for å nå de helserelaterte tusenårsmålene. I år går omkring fire milliarder kroner, eller 15 prosent av bistandsbudsjettet, til helseformål. Statsminister Jens Stoltenberg har personlig engasjert seg i vaksinealliansen GAVI, og har tatt flere initiativ for at statsledere skal ta eierskap i framtidsvisjonene om helse. Vaksine er utvilsomt viktig, og en halv milliard årlig til vaksiner er en stor del av den norske helsebistanden. Imidlertid har vaksiner lite innvirkning på nyfødtes helse. Infeksjonssykdommer i sammenheng med fødsel, mangel på riktig fødselshjelp og pustehjelp til den nyfødte samt mangelfull behandling til for tidlig fødte barn er de viktigste årsakene til at nyfødte barn dør. Ingen enkel kur eller kampanje kan berge nyfødte liv. Her ligger sannsynligvis noe av forklaringen på at bistand på dette feltet ikke fanger den store entusiasmen. Oppgavene er komplekse og krevende: utbygging av helsetilbud til gravide og nyfødte, mulighet for å bistå ved vanskelige fødsler, promotering av amming og kunnskapsbasert grunnleggende behandling for vanlige nyfødtsykdommer er nødvendige virkemidler. Metodene finnes og kunnskapen om hva som hjelper eksisterer, men det mangler kvalifiserte hjelpere og helsearbeidere.

Beregninger viser at det trengs en million nye helsearbeidere på alle nivåer for å nå tusenårsmålene. Hvordan kan norsk bistand framover bidra til å løse denne helsepersonellkrisen? I Malawi har Kirkens Nødhjelp gjennom et lokalt partnerskap doblet utdanningskapasiteten for sykepleiere lokalt, og 86 millioner bistandskroner har gått til utdanning og utbygging av ti sykepleierskoler. Samtidig er utdanning av barneleger lokalt så vidt startet: et land med seks ganger så mange barn som Norge har et titall utdannede lokale barneleger. Den største fødeklinikken i hovedstaden Lilongwe med 12.000 fødsler årlig har fortsatt ingen fast tilknyttet barnelege. Ett av ti fødte barn rekker ikke å bli fem år, og til tross for klare framskritt de siste årene trenger landet en betydelig styrking av helsetjenestene på alle nivåer. Et initiativ fra fagmedisinsk hold for å styrke den nyfødtmedisinske kompetansen i hovedstaden møtes hos norske bistandsmyndigheter med at dette ikke er et prioritert satsingsområde. Avstanden mellom den høyprofilerte satsingen på tusenårsmål 4 og realitetenes verden er slående.

Av 5,7 milliarder kroner til bilateral bistand til Afrika i 2009 gikk ca. 10 prosent til helseformål. Denne lave prioriteringen gjelder også norske hovedsamarbeidsland som Mosambik og Zambia, som begge sliter med vedvarende høy barnedødelighet og for liten framgang til å være i nærheten av å nå tusenårsmålet. Det er derfor rimelig å spørre hvor høyt helse egentlig prioriteres i dagens bistandspolitikk. Budsjettvinneren i år er tiltak rettet mot klima og energi. Utvilsomt gode formål, men begår bistandsministeren, som også har ansvar for miljøvern, en spagat der fokuset på helse lider? Flere har etterlyst en kritisk vurdering av hva hovedmål i bistanden skal være.

Kampanjer rettet mot et avgrenset mål har god gjennomslagskraft. Et eksempel er hiv-relaterte tiltak, der amerikanske PEPFAR har kanalisert milliarder av dollar til forebygging og behandling av hiv-infeksjon. Suksessen måles blant annet i antallet som får behandling for hiv, og er et enkelt og salgbart argument for at hjelpen kommer fram og virker. Vaksinealliansen GAVI har fått kritikk for å overestimere effekten av egne tiltak – resultater gir økte inntekter og bevilgninger. I kampen om å vinne oppmerksomhet og pengestøtte, er langsiktig bygging av helsetjenester ikke like slagkraftig som tidsbegrensede kampanjer med smalt fokus.

Den globale strømmen av helsearbeidere går motsatt vei av der behovet finnes. Som påpekt både fra Norad og Legeforeningen: mange vestlige land drenerer verdifull arbeidskraft fra de områdene som trenger kompetansen mest. Velmente utdanningstiltak og fagutvekslinger der helsepersonell fra fattige land trekkes til rike land gir ofte skuffende lite effekt. Yrkesmulighetene er langt mer attraktive i rike land, og for få reiser hjem etter endt utveksling.

Vi ønsker å løfte fram utdanning av helsepersonell lokalt som et viktig middel for å nå tusenårsmålene. En million nye helsearbeidere – det må tenkes stort, og Norge kan bidra aktivt som en global aktør. Eksport av utdanningskapasitet og kompetanse må erstatte import, gjerne i samarbeid med norske fagmiljøer. Dersom mødre- og barnehelse har førsteprioritet, har vi en stor oppgave å løse: bygging av kompetanse og kapasitet der den trengs mest. Uten virkelig prioritering vil den høye barnedødeligheten stå igjen som vår generasjons store forsømmelse.

Mer fra: Kultur