Den uhyggelige lyden når bygninger raser sammen og flammene glefser mot himmelen skaper frykt og sorg. Uhyggesnatten 10. desember 1993 da Drammens Teater gikk opp i flammer husker alle drammensere. Men det underlige som skjedde 14 dager før brannen er det bare et fåtall som kjenner til. En impuls fra fotograf Tore Jan Johnsen i Fremtiden gjorde at den vakre teatersalongen lettere kunne gjenreises til minste detalj.
Slik forteller Tore Jan (76) fra Vestfossen om det underlige som skjedde: Cirka 14 dager før brannen var journalist Thor Øverland og jeg ute på jobb. Før vi dro fikk jeg beskjed om å ta et bilde av teatret som skulle brukes i en artikkel. På vei tilbake stoppet vi utenfor Drammens Teater. Døra sto oppe og vi ruslet rett inn. Jeg hadde tenkt bare å blåse av ett bilde og dra videre, men så dukket teatrets sekretær opp. Hun og Øverland ble stående og prate ivrig, mens jeg ruslet rundt på egen hånd inne i salongen. Jeg var klar over at vi hadde få fargebilder fra teatret, så hvorfor ikke bruke ventetida til en fotorunde? Som tenkt så gjort. I 15-20 minutter ruslet jeg rundt i det gamle teatret og tok ca. 15 bilder, med hovedvekt på den vakre teatersalongen fra 1870, og taket med dekorasjonene og den store lysekronen.
Den påsatte brannen denne desembernatten skapte uhygge og sorg i en hel by. Men heldigvis beholdt teatrets styre roen og handlekraften. Dagen etter, mens det ennå sivet røyk ut av den dystre brannruinen, samlet styret seg og tok en viktig beslutning: Under forutsetning av at ytterveggene er solide nok til å restaureres, skal teatret gjenoppstå fra flammene nøyaktig slik det var.
Ytterveggene holdt og det uhyre kompliserte arbeidet med å rekonstruere det som en gang var landets vakreste teatersalong kunne begynne. Gamle tegninger og annet viktig materiale ble funnet fram fra arkivene, men det viste seg raskt at selve bildematerialet, og særlig fargebilder av interiørene, var det få av. Og det er her Tore Jan Johnsen melder seg med sin bildeskatt, tatt bare rundt 14 dager før branndramaet.
Selvsagt ville man ha klart å gjenskape teatersalongen uten Tore Jans bilder. Men både arkitektene og de mange håndverksekspertene, som etter hvert kom inn i bildet, ga alle uttrykk for at disse flotte fargebildene lettet detaljarbeidet i betydelig grad. Bildene ble da også utstilt på en arkitektpresentasjon i Oslo, og fem rammet inn og henger i det nye teatret.
Tore Jan og jeg fulgte gjenoppbyggingen av teatret tett, og ble voldsomt imponert av ekspertene innenfor de mange håndverksfagene. De behandlet gips og syltynt bladgull med uhyre presisjon, ofte liggende og balanserende på bjelker helt oppunder taket. Malerne utførte også et vakkert presisjonsarbeid.
Hele stemningen under gjenoppbyggingen var preget av at alle ville yte maksimalt for at landets vakreste teatersalong skulle gjenoppstå i all sin prakt til åpningen 8. februar 1997. Kronen på verket, bokstavelig talt, var den store lysekronen i taket som ble produsert i Tsjekkia av noen av de fremste ekspertene innenfor glasskunst i Europa.
Vi var til stede da lysekronen skulle heises på plass. Alle krystallene lå liksom i en stor haug på gulvet, men så begynte de tsjekkiske ekspertene langsomt å heise opp. Det klirret svakt i krystallene etter hvert som de løftet seg fra gulvet, og etter en stund hang kronen der. Så ble den langsomt heist helt opp under taket, lysene ble tent og den gjenreiste teatersalongen skinte mot oss i all sin prakt. Det er slike øyeblikk man husker i livet, selv om man bare var tilskuer.
Tore Jan Johnsen er ingen mann av store ord. Men det gikk et varmt smil over ansiktet hans da han så seg rundt i teatersalongen, vel tre år etter at han tok bildene, som ble et viktig grunnlagsmateriale for ekspertene som ga landets vakreste teater tilbake til byen.
Publisert i Dagsavisen Fremtiden samme dag.