Diskusjonen om Justin Bieber blir veldig polariserende, og jeg tenkte jeg som den pophistorikeren jeg er skulle ta litt mer titt på hva dette egentlig er for noe.
For det første: Sammenlikningene med Elvis og Beatles er bare delvis riktige. Det stemmer at hysteriet er til å kjenne igjen, men selv om jeg personlig aldri har vært noen Elvis-fan så handler Elvis og Beatles om så mye mer enn bare hysteriet. Vi snakker om to av rockens største stilskapere. Kanskje en slags rockens Bach og Mozart, to artister som trolig alltid vil huskes, som to av de aller største. De hadde heller ikke bare hylende ungjenter som fans, mange gutter likte dem også, og Beatles klarte etter hvert å appellere til de litt mer voksne som tidligere hadde hatet all rock. Dessuten er det mange som ikke opplevde dem den gangen (f.eks. meg, som regner meg som en stor Beatles-fan) som har omfavnet dem i ettertid og har blitt veldig glade i dem. Mye av det samme jeg sier om Elvis og Beatles kan også sies om en artist som David Bowie, som også hadde rikelig med småjenter som skrek på ham i Ziggy-perioden tidlig på 70-tallet.
Men om ikke Bieber kan sammenliknes med Beatles og Elvis så er det nok av artister det er relevant å sammenlikne ham med. Fenomener som Bieber - og det samtidige boybandet One Direction - er nemlig ikke noe nytt. Allerede før rocken ble Eddie Fischer omfavnet av hylende småjenter.Siden den gang har bl.a. Cliff Richard, Adam Faith, Billy Fury, Herman's Hermits, The Monkees, The Jackson Five/Jacksons, The Osmonds, The Partridge Family/David Cassidy, Bay City Rollers, Slik, Andy Gibb, Leif Garrett, Spandau Ballet, Duran Duran, Kajagoogoo, New Edition, Wham!, Modern Talking, a-ha, Curiousity Killed The Cat, Bros, New Kids On The Block, Take That, East 17, Boyzone, Hanson, Backstreet Boys, Eastlife, *N Sync, Blue og et vell av lokale Idol-stjerner hatt et liknende publikum og et liknende image. Så dette er ikke noe nytt, og det er heller ikke siste gang vi kommer til å se det. Faktisk er det helt utenkelig at denne "sjangeren" noensinne vil dø, all den tid det alltid vil være jenter i pubertet og førpubertet med et behov for kjekke, uoppnåelige kjendisgutter å drømme om.
Her i Norge - foruten nevnte a-ha - er vel Drama/Creation det mest kjente eksemplet, men vi har også hatt kortvarige fenomener som Shattoo og det litt mer "rocka" L8R. I tillegg til våre lokale Idol-stjerner.
Disse artistene er i stor grad kontrollert av apparatet rundt dem. Imaget blir konsentrert rundt det publikummet de ønskes rettet mot, og de fleste av disse har nok også i stor grad vært kunstnerisk styrt av folk utenfra, som kanskje har skreddersydd musikk for publikummet. Slik sett er det heller ikke så rart at det ikke er så mange av disse som overlever, utover at de huskes som nostalgiske øyeblikk. Det er neppe så mange av dem som vil huskes om 100 år.
Men betyr det at alle disse bare er søppel? At de ikke har noe å by på? At de er dømt til skyggenes dal etter noen år som ungpikeidoler? Det er der jeg mener at kritikerne er litt unyanserte. Jovisst finnes det søppel blant disse. F.eks. New Kids On The Block og Modern Talking var utsøkt grusomme. Helt forferdelige. Noe av det værste mølet jeg noensinne har hørt.
Men det hender faktisk at det kommer bra musikk fra disse som ungjentene skriker på også. Før nevnte Elvis, Beatles og Bowie er nok de beste eksemplene, men det finnes også andre som bør trekkes frem. En av disse er faktisk våre egne i a-ha, som har gitt ut flere strålende album, med "Scoundrel Days" som et åpenbart høydepunkt. Jeg vil si ett av de beste norske albumene som noensinne er utgitt. Duran Duran laget også noen glimrende album da de var på sitt mest populære, og "Rio" fra 1982 har vel nærmest fått en slags klassikerstatus i ettertid. Litt tilbake hadde The Monkees og The Jackson Five/Jacksons masse virkelig gode popsingler, og sistnevnte ga jo senere verden Michael Jackson, som det er vanskelig å argumentere imot.
Og det bringer oss over til noe annet, nemlig at det faktisk er mulig å bryte ut av småpikeidolstemplet og bygge seg opp en mer langsiktig karriere bare man evner å vokse med fansen. Jeg er ikke selv verdens største fan av Cliff Richard, men det er vanskelig å argumentere imot en mann som klarte å gå helt til topps på de britiske singellistene minst én gang både på 1950-tallet, 1960-tallet, 1970-tallet, 1980-tallet, 1990-tallet og 2000-tallet. Det er vanskelig å nekte for at han har klart å bygge opp en langsiktig karriere langt utover teenybopperstemplet han startet med. Andre som i høyste grad har klart å komme seg videre er George Michael, Robbie Williams, Justin Timberlake og i noen grad også Ronan Keating.
Det er kanskje også typisk å henge seg spesielt opp i dette, mens man har en slags mer romantisk aksept for artister som er ment å appellere til gutter i samme alder, slik som Kiss, Sweet, Adam & The Ants, Twisted Sister, Ugly Kid Joe og liknende. Like mye masseprodukt disse, men fordi de var litt mer "rocka" og litt mindre "femi" så er de liksom mer godtatt av forståsegpåerne. Selv om de i stor grad handlet om mye av det samme (og dessuten også hadde sine hederlige unntak, som Alice Cooper, som laget masse flotte album på 70-tallet samtidig som han appellerte musikalsk og imagemessig til pubertets- og førpubertetsgutter).
So hvor er vi? Selv tror jeg i hvert fall det er sunt å ha et litt mer objektivt syn på dette. Justin Bieber er ikke et stort navn i pophistorien, og definitivt ingen stilskaper. Hvorvidt han vil kunne bli en fremtidig Williams eller Timberlake er for tidlig å si, men han har sannsynligvis talent nok til å klare det om han klarer å bryte ut fra teenystemplet og frir seg litt fra sine nåværende bakmenn.
Samtidig synes jeg kritikken andre veien blir litt for usaklig. Hans musikk er verken dårlig eller bra i den store sammenhengen, bare helt typisk pop slik som pop skal høres ut for ungdom akkurat nå. Det finnes annen ungdomsmusikk som låter mye verre, f.eks. Youtubefenomener som "Sexy and I Know It" og "Harlem Shake", begge fullstendig musikalsk redselsfull reinspikka søppel, og veldig populære blant ungdom i omtrent samme alder som Justin Bieber appellerer til. Det er veldig fort gjort å sette seg opp over ungdommens smak, men de vokser det nok av seg, og de som lider av dette hysteriet blir sikkert helt vanlige straite kvinner når de vokser opp. Enn så lenge vil alt styret rundt idoldyrkingen være en trening i selv å skape og organisere noe, de som skriver indignerte svar i kommentarfeltene på middelmådige musikkanmeldelser får på sin side god trening i å delta i debatter, som de senere kanskje kan bruke til å debattere mobbing, skole, rasisme og andre ting som måtte falle dem inn.
Så, nei, det er ingen grunn til bekymring. Det går over, og det er ikke nødvendigvis usunt mens det pågår heller.