Dersom høyblokka i regjeringskvartalet hadde stått ferdig i 1928 i stedet for 1958, eller om vi nå hadde befunnet oss i 2044 i stedet for 2014 - ville det aldri kunnet oppstå en diskusjon om hvorvidt høyblokka i regjeringskvartalet skulle bevares eller ikke. Bevaring ville vært en av de aller største selvfølgeligheter. Et illustrerende eksempel på dette er at ingen vil på ramme alvor foreslå å rive Finansdepartementet for å rydde plass til et nytt regjeringskvartal. Til det er bygningen både altfor praktfull, altfor gammel og altfor ærverdig. Bygningen sto ferdig i 1906. Den tilfredsstiller svært få krav til hensiktsmessig utforming av en arbeidsplass anno 2014 - og rivning kunne ganske sikkert åpnet for «veldig spennende muligheter i en arkitektkonkurranse.»
I slike saker har vi en utviklet evne til å forstå betydningen av hva vår oldeforeldre- og tippoldeforeldregenerasjonen skapte og etterlot seg. Dessverre synes denne evnen å være fraværende når det gjelder å verdsette hva vår foreldre- og besteforeldregenerasjon etterlot seg. Skal også våre barn få beundre med stolthet hva deres oldeforeldre skapte og etterlot seg? Da må vi i det minste evne å ta vare på de mest åpenbare tilfellene.
La oss et øyeblikk tenke oss at vi skulle ta stilling til en sak der Oslos kommuneadministrasjon kom til at den trenger mer plass rundt rådhuset, eller at nasjonalforsamlingen trenger mer plass rundt stortingsbygningen. Er det noen som kan forestille seg at det ville bli lagt fram en sak, der et av de seriøse alternativene ville innebære å rive det eksisterende rådhuset eller rive den eksisterende stortingsbygningen? Er det noen som kan forestille seg at en seriøs arkitekt, økonom, byråkrat eller politiker ville stå på Dagsrevyen og redegjøre for at «det vil være mer samfunnsøkonomisk lønnsomt å rive de gamle byggene, fordi de ikke er dimensjonert for dagens krav til tekniske installasjoner og funksjonalitet?»
La oss være ærlige her: Hvis vi skulle legge til grunn hva som er mest samfunnsøkonomisk lønnsomt, måtte vi ganske enkelt gå inn for å selge hele regjeringskvartalet til private interesser og sette opp en svær ny regjeringsbrakke i en næringspark ved Skedsmokorset.
Noen ønsker å la prosessen gå videre og få utredet alternativer som inkluderer både rivning og bevaring av høyblokka. For min del er jeg allerede tilstrekkelig informert til å kunne slå fast at det må være utelukket å rive høyblokka. La meg i denne sammenheng skyte inn at jeg også føler meg tilstrekkelig informert til å ta stilling mot et eventuelt forslag om rivning av Slottet. Det kunne ganske sikkert settes opp en mer hensiktsmessig kombinert arbeidsplass og bolig til kongefamilien på den samme tomta, som i større grad ville tilfredsstille moderne krav til våtrom, møterom, ventilasjon, brannceller og universell utforming - men jeg mener nok at også her kan en finne et og annet tungtveiende argument for faktisk å la Slottet bli stående slik det er i noen hundre år til.
Riksantikvaren sier at «Høyblokka er av de beste eksemplene på monumental modernisme i norsk arkitekturhistorie. Kunsten står i en særstilling innen nyere norsk kunst- og arkitekturhistorie. Bygninger og kunst er integrert og kan ikke skilles.»
Jeg vil gjerne legge til at blokka også representerer prikken over i-en i den norske gjenoppbyggingen etter krigen. Den representerer statsmakten i det vi kan kalle moderne tid, mens Slottet, Stortinget og Finansdepartementet representerer andre tider. Folk som kommer etter oss vil spørre hvor det ble av det som skulle representere etterkrigstiden.
Hvis bevaringsargumentene hadde vært like sterke for en bygning som huset legevakta eller Meteorologisk institutt, ville rivning selvsagt ikke vært aktuelt. Da fikk heller legevakta og Meteorologisk institutt finne andre steder å holde til. Hvorfor skal ikke det samme gjelde for regjeringen? Hvis regjeringen mot all formodning ikke vil være i høyblokka, så er jo det litt trist, men da vil det nok være mulig å finne en annen virksomhet som kan være der.
I noen tilfeller er institusjonen og bygningen ett. Vi har på et eller annet tidspunkt sluttet å skille mellom bygningen og navnet på virksomheten som holder til der. Finansdepartementet, Stortinget og Høyesterett er eksempler på det. Regjeringsblokka er nå rivningstruet fordi den med noen få års margin ikke er blitt gammel nok til å være i samme kategori.
Til «kulturvandalenes» forsvar kan det sies at våre forgjengere slett ikke alltid var bedre enn oss. Det er først og fremst den kommunale sendrektighet vi har å takke for at Grünerløkka i dag er hva det er - og ikke en mengde frittstående og identiske høyblokker med motorveier imellom. Det kan bare beskrives som historiske lykketreff at Rodeløkka og Kampen/Vålerenga står igjen som både flotte og levende bomiljøer anno 2014 og samtidig fungerer som døgnåpne og integrerte «museum» over hvordan Oslo en gang var. I saker som dette er det alltid noen politikere som gjerne vil ta i litt ekstra. Antakelig for å styrke sitt selvbilde som «handlekraftige.» Det er sjelden dem vi har å takke for slike perler i byen. De har derimot den tvilsomme æren for mye annet. Deriblant den fullstendig meningsløse rivningen av det funksjonalistiske praktverket Restaurant Skansen på Kontraskjæret. Dette utslaget av offentlig vandalisme inntraff for øvrig i 1970. Da var bygningen 53 år gammel. Hadde den overlevd de neste 30 årene, ville det selvfølgelig aldri - og ikke under noen omstendighet - kommet på tale å rive den.
I Arbeiderpartiets største partilag har vi konkludert i en sak der mange andre nå toer sine hender. Det samme har riksantikvaren. Det samme har Høyres ordfører i Oslo. Det samme har Oslo bys vel. Lista er lang. Høyblokka i regjeringskvartalet må bevares. Rivningsentusiastene synes å tro at tida jobber for dem. Der tar de grundig feil. Tida jobber alltid for bevaringsinteressene. Det er bare et spørsmål om det er nok tid.