Bevar Y-blokka!

Argumentene for bevaring er så tunge at det er ufattelig at politikerne fortsatt tviler.

Noen ganger er verdien av det vi har så høy at det er irrelevant å spørre om noe nytt kan bli bedre. Slik er det med arkitekt Viksjøs regjeringsbygninger. De er uerstattelige. Bygningene utgjør en unik kunstnerisk og historisk helhet, derfor var de nær fredet da det smalt. Argumentene for bevaring er så tunge at det er ufattelig at politikerne fortsatt tviler. Vel så foruroligende er kompromissforslagene om å rive Y-blokka.

Lenge var også jeg en av dem som gikk forbi. Men så oppdaget jeg dem, Viksjøs bygninger, gjennom kunnskap og nytt blikk. Det begynte med Bakkehaugen kirke, oppført året etter Høyblokka. Kirka er også av naturbetong, med Kai Fjells bibelske skikkelser sandblåst inn i veggene, Maria med krybben som en glitrende mosaikk av sollys gjennom farget glass. Slike raffinerte effekter tryllet Viksjø fram i samarbeid med kunstnerne i sin nypatenterte betong. Det er hardt, men modernismens enestående ornamentikk har også sin skjønnhet. Naturbetongen var en vellykket løsning på brutalismens problem.

Viksjø skrev i 1951 artikkelen «Fasadebetong?» i Byggekunst. Han er optimistisk på betongens vegne, «et vidunderlig materiale, med konstruktive egenskaper som ingen tidligere materialer kan konkurrere med». Men han ser dens store svakhet: Den har et «lite tilfredsstillende utseende», som gjør at den ofte kles inn. Dette ledet ham til en årelang eksperimentering for å forskjønne betongen. I 50-åra jobbet flere arkitekter med bearbeiding av betong, for eksempel med relieffer i støpeformene, prikkhamring og maling. Viksjø gikk videre, han strippet betongen for sitt ytre, grå sementslam og oppfant naturbetong og conglobetong. Naturbetongen er full av vasket småstein som framkommer ved sandblåsing, i ren form eller i kunstneriske mønstre. Conglobetongen er dekorative felt der store steiner er støpt i mønster i en forskalingsramme. Blokken blir deretter delt og overflaten polert, slik at steinene framstår som et fargerikt konglomerat. Dette er brukt i paviljongen foran Høyblokka. Gå og se.

Høyblokka er framhevet som nyskapende, viktigst og med størst symbolverdi. Men Y-blokka er ingen dårlig toer. Noen synes den er stygg, og at byplanen ikke fungerer. Jeg er uenig. Det kan knapt tenkes en bedre form rundt Høyblokka enn Y-blokkas svungne armer. De omkranser et rikt plassrom og leder gående gjennom kvartalet. Samtidig er dens dimensjon og vegger med elvegrus et motsvar til Bulls granittfasade fra 1906. Med sine runde søyler og utkragete overetasjer som flyter gjennom kvartalet, har Y-blokka sin poesi. Og som en framskutt hilsen i enden mot Akersgata ruver Picassos «Fiskerne». De lave paviljongene og Y-blokka artikulerer rommet, og sikrer lys og luft rundt Høyblokka, typisk for modernismens anlegg.

Høyblokka er ribbet for innredning, mens Y-blokka er langt mer intakt. Den har dessuten de viktigste verkene tegnet av Picasso: «Fiskerne» i sin muntre båt, spanjolens bilde av oss nordmenn, og den grådige «Måken» i foajeen. Å skjære kunsten løs er vanvidd – bildene inngår i den bærende konstruksjonen av elvegrus, sement og armeringsjern. Arkitektur og kunst er ett, uatskillelig. Hvis vi mener alvor med å frede komplekset, kan vi ikke rive Y. Bygningene hører sammen formmessig og funksjonelt, og de er dessuten en viktig del av vår historie.

Arne Garborgs plass er en trafikkmaskin. Trafikkmengden har økt dramatisk siden plassen i 40-åra framsto som et vennlig byrom under monumentene på Akersryggen. Hva er alternativet? Rive blokk og lokk og slippe bilene fri? Vi får neppe bakken tilbake, selv om vi river. Vi får et lokk med trafikk under, uten store trær eller bebyggelse, gitt dagens sikkerhetstenkning. Mange har trukket fram kuriøse sider ved Viksjøs byplan, der Y-blokka skulle skille de stilmessig ulike bygningene Trefoldighetskirken og Deichman. Men som helhet – et dårlig grep?

Tvert imot er den trearmede blokka en kreativ løsning på situasjonen. Det skapes tre byrom med ulik funksjon: en representativ plass ved regjeringsbygningene, et siktrom foran den gedigne Trefoldighetskirken og et uterom på lokket foran Deichmans monumentale trapp. Bilene – det evige problemet. Viksjø løser dette ved å strekke Y-blokka over veien, bygge en romlig og funksjonell struktur over bilbanene. Det er et smart grep. Trappa og beplantningen som senere er anlagt langs bueveggen, gir en oppløftet vandring mellom Hammersborg og sentrum. Ta turen. Og for den som ikke er fornøyd: Lokket er fullt mulig å utvikle og forskjønne selv om Y-blokka består. Utfordringer knyttet til sikkerhet og bruk har flere mulige svar – man finner løsninger når man vil.

For biblioteket er tapet av bøkene et større problem enn Y-blokkas frekke arm. Bygningens nyklassisistiske fasader har kvaliteter som beriker byrommet, men selve målet er hovedhallen: å tre inn i bøkenes verden, lukten og lyden av innbundet papir under det høye overlyset. Vil en ny funksjon føre til at både bøker og publikum stenges ute?
Hør Viksjøs ord: «Som med ethvert kunstverk er det viktigste ved et hus ikke at det er «pent», men at det har karakter.» Skjønnhetsvurderinger er flyktige, det har historien lært oss, mens særpreg og kvalitet består. Regjeringsbygningene har dette og mere til. Høyblokka og Y-blokka representerer Norge fra etterkrigstidas sosialdemokrati til 22. juli. Veien videre kjenner ingen, men la bygningene være med oss. De er ressurser og kulturminner. De er en gave fra våre forgjengere, en stor satsing i sin tid. Det forplikter.

Spørsmålet er ikke hva godt vi hadde (Empirekvartalet, Arne Garborgs plass), ei heller hva vi kan få (et trafikklokk, nye arkitekturverk, luftslott). Spørsmålet er hva vi har. Vi har en skatt. Høyblokka og Y-blokka må få stå som arkitektoniske og kunstneriske mesterverk av internasjonal klasse, og som bærere av nasjonal historie, den gode som den smertefulle. Det må være premisset.

Publisert i Dagsavisen onsdag 19. februar