Betal for cubanske leger!

Norge og Cuba er i denne sammenhengen den mest naturlige kombinasjonen av penger og fagfolk som verden i dette øyeblikk trenger.

Mens tallene på antall tusen dødsofre for ebolaepidemien i Vest-Afrika øker eksponentielt, begynner alvoret endelig også å gå opp for oss i den rike verden: da den første ebolapasienten ble oppdaget i New York forleden, skapte det krigsoverskrifter i verdensbyen, omtrent som det gjorde i Norge ei drøy uke før.

I tråd med at denne moderne versjonen av Svartedauen også begynner å true oss, ringer alarmklokkene stadig tydeligere fra vestlige ledere, samtidig som det er enighet om at altfor lite til nå blir gjort. Penger kan nok mobiliseres, til en viss grad den medisinske infrastrukturen også, men hovedproblemet blir nå tydeligere og tydeligere. Vi trenger menneskelige ressurser; leger, sykepleiere, annet medisinsk personell som faktisk er villig til å sette sine bein og ta seg av pasienter i disse landene. Boots on the ground, som de militære kaller det.

Jeg hørte et intervju med presidenten i Sierra Leone på CNN akkurat nå. Bare i det ene landet sier WHO at det trengs 10.000 helsearbeidere. For enkelhets skyld kan vi jo anta at behovet er omtrent det samme i Liberia og Guinea, og da snakker vi om 30.000 helsearbeidere. Bare for å stille disse tallene i relieff: Leger uten grenser, som igjen har vært i front og gjør en heltemodig innsats, har per i dag 250 helsearbeidere i Sierra Leone. Norske helsemyndigheter melder med stolthet at kanskje like mange i aller beste fall kan mobiliseres fra Norge. Antallet som hittil har meldt seg som frivillige i USA er faktisk ikke mye høyere.

Det er her Cuba igjen kommer inn som det store annerledeslandet. Ikke mindre enn 461 cubanske helsearbeidere er nå enten på plass eller på vei til Sierra Leone. Langt større tall enn det er under opplæring på Cuba. Og enda langt større antall kunne helt sikkert mobiliseres, om andre land hadde vært villig til å betale for det og finansiere den infrastrukturen de trenger. Hyllesten for dette kommer nå fra hold som vanligvis ikke pleier å ha så mye pent å si om Cuba, enten det er USAs utenriksminister eller Verdensbankens president.

Mange er forundret over Cubas innsats mot ebola, men det burde de ikke være. I dag finnes det i alt rundt 50.000 cubanske helsearbeidere - de fleste av dem leger - i minst 66 land, hovedsakelig i Latin-Amerika og Afrika. I perioden 1961 til 2008 hadde ifølge cubanske myndigheter totalt 270.000 helsearbeidere arbeidet i 155 land. Ingen andre i land er i nærheten av slike tall, selv om de legger sammen den helsebistanden de tilbyr.

Cuba har leger som er villige til å gjøre en innsats under de mest ugjestmilde og risikofylte situasjoner, men har lite penger. I Norge er det motsatt. Denne miksen ble godt utnyttet i Haiti, der Norge for en pris på rundt 15 millioner kroner har finansiert cubanske helsebrigader etter jordskjelvet i 2010. Dette har gjort at tre millioner haitianere har kunnet oppsøke lege, ifølge den haitiske regjeringa. Alle som har sett dette samarbeidet på nært hold, fra ekspresident Clinton til Verdensbankpresident Jim Yong Kim, selv lege, er fulle av anerkjennelse for dette samarbeidet.

Så hvorfor, utenriksminister Børge Brende, bruker ikke Norge nå den samme oppskriften i kampen mot ebola? Jeg forstår det slik at cubanske myndigheter ville være svært interessert i å drøfte et slikt samarbeid. Er det ikke nå på tide å vurdere denne muligheten? Det er det desidert mest effektive bidraget Norge i dag kunne gi i kampen mot ebola. Norge og Cuba er i denne sammenhengen den mest naturlige kombinasjonen av penger og fagfolk som verden i dette øyeblikk trenger. Ved midlertidig omdisponering er det faktisk ikke umulig for Cuba å dekke en tredjepart eller en halvpart av den massive innsatsen av fagfolk som kreves i Vest-Afrika, og det ville ikke koste mer enn en brøkdel av et norsk bistandsbudsjett. Vi har vist før at dette samarbeidet virker. Så hva nøler du etter?