Kultur

Bestemor solgt igjen - og igjen

Vår gjennomgang av konkurranseutsatte sykehjem i Norge viser at det er regelen heller enn unntaket at kommersielle sykehjemskontrakter videreselges.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hvor er valgfriheten når du velger en sykehjemsleverandør, for så å bli videresolgt til en annen? Forkjemperne for konkurranseutsetting av sykehjem argumenterer med valgfrihet. Men når brukere velger en leverandør og kommunen inngår avtaler med et selskap, som så selges eller omdannes til et annet selskap - hvor reell er valgfriheten da?

For velferdsstaten har undersøkt samtlige anbudsrunder for sykehjem i Norge og funnet at i 33 av de 47 gjennomførte anbudsrundene ble selskapet endret i løpet av anbudsperioden. Endringene skjer enten i form av oppkjøp, fusjoner, eierskifte eller en navnemessig make-over.

Alle de fem selskapene som nå driver konkurranseutsatte sykehjem i Norge, Aleris Omsorg AS, Attendo Norge AS, Norlandia Omsorg AS, Unicare Omsorg AS og Adecco Helse AS, er eksempler på dette. Norlandia var fra 2007 til 2011 delvis eid av internasjonal finanskapital gjennom private equity-selskapet FSN Capital med kontorer i Oslo - og i skatteparadiset Jersey. Private equity omtales tilforlatelig som «investeringsselskap» i Norge, mens det i Sverige har det mer betegnende navnet «risikokapitalselskap». Da oppkjøpet skjedde i 2007, drev Norlandia fire sykehjem (Risenga i Asker, Ravnanger i Askøy, Luranetunet i Os og Lambertseter i Oslo). De beboerne som før 2007 benyttet seg av sitt frie brukervalg og valgte en norsk, privateid sykehjemsleverandør, fikk fra 2007 en leverandør deleid av internasjonal finanskapital med skatteparadisregistrering. Det samme gjaldt dem som jobbet på sykehjemmene før 2007, og ikke minst kommunene som før 2007 inngikk avtaler med et norskeid selskap som i løpet av anbudsperioden fikk en helt annen form for eierskap.

UniCare Omsorg er det nyeste eksempelet. I januar 2012 solgte svenske Carema sin norske omsorgsvirksomhet til det norske selskapet Unicare Helse AS, som dannet selskapet Unicare Omsorg AS. Det som ble solgt, var en kontrakt for å drive St. Hanshaugen omsorgssenter i Oslo, samt retten til å levere hjemmesykepleie og hjemmehjelp i 11 bydeler i Oslo. Byråden for eldre i Oslo, Aud Kvalbein (KrF), har til bystyrets finanskomité (18.02.2012) svart følgende på spørsmål om dette salget: «Kontraktsrettslig kan ikke en kontrakt overdras til noen andre uten at det foreligger samtykke fra oppdragsgiver. Videre kan Oslo kommune normalt ikke gi samtykke til at en kontrakt overdras fra en leverandør til en annen da dette vil kunne ses på som en ulovlig direkteanskaffelse og en omgåelse av regelverket.» Men dette hindret altså verken dette eller tidligere salg av slike kontrakter.

Det svenske Carema-konsernet, som også eies av finanskapitalen, er i sentrum av en opprivende skandale i Sverige, og det var kanskje en medvirkende årsak til salget? Carema-konsernet har lang tradisjon for å gjøre strategiske eiergrep, som i etterkant av skandalen med Vindern bo- og servicesenter i Oslo. Under navnet Norsk omsorg og rehabilitering AS (NOR) vant Carema-konsernet to anbudsrunder i Oslo: Hovseterhjemmet i 2000 og Vindern i 2001. Etter et års drift og sju millioner kroner i underskudd på Vindern sa NOR opp avtalen. På en ukes varsel måtte kommunen ta over driften. Da skilte Carema-konsernet ut Hovseterhjemmet og alle resterende verdier fra NOR over til et nytt selskap: Pluss omsorg og rehabilitering AS. Oslo kommune og bydel Vinderen sto igjen med en regning i timillionersklassen, et sykehjem uten driver og et verdiløst selskap som det var vanskelig å saksøke. I 2005 inngikk Oslo kommune forlik med selskapet, som da het Cesti AS. Forliket er unntatt offentlighet - altså hemmelig for innbyggerne som måtte dekke regningen over skatteseddelen. Samtidig drev altså Carema-konsernet videre på Hovseter. Samme eiere, men nye selskap og nye navn. Kanskje ikke så rart at Oslos daværende byråd for eldre og sosiale tjenester, Sylvi Listhaug, glemte å ta med Vindern bo- og servicesenter da hun i 2010 ble bedt om en oversikt over historikken på de konkurranseutsatte sykehjemmene i Oslo.

På Aleris sine hjemmesider står det om Odinsvei bosenter i Bergen: «Aleris Omsorg driver sykehjemsdelen på oppdrag for Bergen kommune, og vi har hatt ansvar for driften her siden april 2003.» Det er jo merkelig ettersom selskapet Aleris ble etablert i juni 2005. Det var nemlig ikke Aleris som vant anbudsrunden i 2003, men et selskap som het Care Partner AS. Dette selskapet ble i 2005 kjøpt av private equity-selskapet EQT, som samtidig kjøpte helse- og omsorgsdelen i ISS. Disse to selskapene ble så slått sammen til Aleris - i 2005.

I februar i år kom meldingen i finansmedia om at eierne av Attendo, private equity-selskapet IK Invest, ønsker å selge selskapet. Attendo driver et sykehjem i Bærum og to i Oslo og er godkjent leverandør av hjemmetjenester i ni bydeler i Oslo. Hvem som ender opp som driver av sykehjemmene og hjemmetjenester, er det ingen som vet. Brukere og ansatte får bare vente og se. Så mye for deres valgfrihet. Da Adecco-skandalen raste, var det noen som stilte spørsmål ved hvorfor det internasjonale vikarbyrået Adecco drev sykehjem i Norge og hvordan et selskap helt uten erfaring med sykehjemsdrift kunne vinne anbud. Svaret er at Adecco ikke vant anbud, men kom inn på det norske sykehjemsmarkedet ved å kjøpe et selskap som hadde vunnet anbud: norskeide Medisinsk vikarbyrå AS. Da Adecco kjøpte dette selskapet i desember 2004, kjøpte de seg i realiteten retten til å drive sykehjem i Oslo og Oppegård.

Kontrakter for å drive velferdstjenester for fellesskapets regning kan altså kjøpes og selges. Eller for å si det på en annen måte - brukernes valgfrihet er en omsettelig vare. Vår gjennomgang av konkurranseutsatte sykehjem i Norge viser at det er regelen heller enn unntaket at kommersielle sykehjemskontrakter videreselges eller at selskapene som driver sykehjemmene endres underveis i avtaleperioden. Det er kun fem av 38 kommersielle anbudsvinnere som dette ikke gjelder for, nemlig de fire kontraktene Norlandia hadde før 2007 og Aleris sin siste kontrakt som startet i fjor.

Valgfrihet for brukerne er allerede i utgangspunktet en begrenset «frihet» til å ønske seg en viss logo på hus og pleiepersonalets uniformer. Når det i tillegg er overveiende sannsynlig at selskapet man velger endres eller at man blir videresolgt som en del av kundegrunnlaget i en kontrakt, bortfaller også denne «friheten.»

Mer fra: Kultur