Norge er ofte flinkeste elev i klassen. Nylig ble vi kåret til verdens lykkeligste land, så karakterboka er det altså ikke noe i veien med. Samtidig ser vi flere fattige barn, flere barn og unge som sliter psykisk og altfor mange barn som tar sitt eget liv. Disse barna trenger å bli sett, og mange av dem trenger å få hjelp. Hver enkelt av oss må ta vår del av ansvaret, men først og fremst må staten sørge for at færre faller utenfor og at de som gjør det løftes opp.
Denne uka legger UNICEF frem en ny rapport om barns oppvekstvilkår i 41 land i Europa og OECD. Norge topper, som vanlig, rangeringen. Det er det all mulig grunn til å være stolt av. De fleste barn har gode oppvekstvilkår i Norge, og de fleste norske barn opplever en god og trygg barndom der deres behov og rettigheter ivaretas på en god måte. Heldigvis.
Malurten i begeret er at det samtidig er mange barn i Norge som ikke selv føler at de vokser opp i verdens beste land. Det gjelder nesten hundre tusen barn som vokser opp i fattigdom, titusenvis av barn som utsettes for mobbing, vold og overgrep, og tusenvis av barn som sliter med psykiske problemer uten å få den hjelpen de har krav på. I ett av verdens rikeste og lykkeligste land står akkurat dette til stryk.
For å møte en negativ utvikling både når det gjelder antallet barn som vokser opp i familier med lavinntekt og antallet barn som har psykiske problemer, må vi styrke de universelle ordningene. Samtidig må vi gjøre en ekstra innsats overfor de gruppene som er ekstra sårbare. Barnetrygden spiller en viktig rolle i mange barnefamiliers liv, og vi mener det er viktig å styrke denne. Både fordi det vil komme alle barn i Norge til gode, og fordi det vil bidra til å løfte flere ut av fattigdom. Mange barn som vokser opp i familier med lav inntekt har ikke mulighet til å delta i fritidsaktiviteter, være med på klassetur eller gå i bursdagsselskap. Dermed faller de utenfor. En økning i barnetrygden kan være nettopp det som gjør at en familie får råd til å betale kontingenten i idrettslaget – eller være med i kulturskolen.
Vi må også se på hvordan vi kan redusere risikoen for barnefattigdom i innvandrerbefolkningen, og sikre at barna i disse familiene har lik tilgang på fritidsaktiviteter som andre barn. Barn som vokser opp i lavinntekt er også de som sliter mest med dårlig psykisk helse, og får å nå dem må vi styrke førstelinjetjenesten. De unge som sliter psykisk trenger noen å snakke med – uten å måtte stå på venteliste først. Derfor må vi sikre at alle barn har tilgang til helsesøstre og andre voksenpersoner som de kan snakke med når de er på skolen.
Det skylder vi disse barna. Det er dessuten også samfunnsøkonomisk riktig å sørge for at alle norske barn får møtt sine behov. Men aller mest er det viktig for de barna det gjelder, de som vokser opp i fattigdom, blir mobbet, slått og trakassert, eller sliter psykisk.
FNs bærekraftsmål har ambisiøse mål for samfunnsutviklingen i verden. I 2030 vil både rike og fattige land vil bli vurdert i forhold til om målene er nådd. Sannsynligvis vil det være stor variasjon fra land til land. Og hvordan ligger vi egentlig an i Norge?
Når vi skal oppsummere FNs bærekraftsmål om 13 år vil nettopp vår evne til å nå de mest sårbare og utsatte barna være avgjørende for om vi har lykkes i å skape en bedre verden for dagens og morgendagens unge. Ved å finne løsninger som treffer de barna som trenger det mest, legger vi til rette for at alle barn får mulighet til å utvikle sitt fulle potensial. For selv om Norge troner øverst på rangeringen over EU og OECD-landenes innsats for å sikre gode oppvekstvilkår for barn og unge, må vi erkjenne at utviklingen går i negativ retning på flere områder.
Bærekraftsmålene gir alle stater felles mål i arbeidet for å styrke barns oppvekstvilkår. For oss i UNICEF er det viktig at vi bruker denne muligheten. Skal vi nå disse målene må barn og barns utvikling settes i sentrum både i norsk politikk og i oppfyllelsen av FNs bærekraftsmål. En god barndom varer livet ut. Det gjør dessverre også ofte en dårlig.