Beskytter vi barna våre så mye at vi ikke gir dem styrke?

Jeg vokste opp i Colombia. Det var ikke lett. Mange av oss levde i utrygge nabolag, i hjem preget av økonomiske vansker og sosial uro.

Barndommen var ikke preget av fritidsaktiviteter eller skjermtid, men av ansvar, sårbarhet og overlevelse.

Vi måtte lære å navigere i en verden som ikke tok hensyn. Det kunne gjøre vondt. Men det lærte oss også noe viktig: Hvordan vi håndterer livets uforutsigbarhet.

I dag bor jeg i Norge. Et samfunn med velferd, trygghet og stabilitet. Jeg har selv oppdratt barn her. Jeg kjenner på takknemlighet.

Samtidig er det noe som uroer meg dypt: Hvorfor er det så mange unge som sliter psykisk i et av verdens tryggeste land? Hvorfor øker skolefrafallet – særlig blant gutter? Hvordan kan det ha seg at barn som aldri mangler noe, føler at livet ikke har mening?

Jeg tror vi må våge å stille et ubehagelig spørsmål: Har vi beskyttet barna våre så godt at vi har fratatt dem muligheten til å utvikle styrke?

Vi snakker ofte om psykisk helse, diagnoser og skolepress. Det er viktige temaer. Men det er også viktig å snakke om karakterbygging, ansvar og motstand.

I Colombia lærte vi det tidlig. Ikke ut fra ideologi, men av nødvendighet. Vi måtte bidra i familien. Vi lærte å takle vanskelige følelser uten å sette navn på dem. Vi lærte å lese sosiale situasjoner, finne trygghet i fellesskap, og reise oss igjen når vi falt.

I Norge vokser mange barn opp i hjem hvor det meste er tilrettelagt. Det er kjærlighet, trygghet og stabilitet, men ofte også overbeskyttelse, passivitet og fravær av ansvar.

Det er gode intensjoner som går galt. Barna blir «skånet» for livets realiteter, og ender opp med å tro at ubehag betyr at noe er galt.

Som den danske Trivselskommisjonen nylig uttrykte det: «Vi har sluttet å forstå oss selv som mennesker og begynt å forstå oss selv som syke».

I tillegg er samfunnet i økende grad individualisert. Skole, fritid og digitalt liv dreier seg mer om personlig prestasjon enn om fellesskap. Det stilles store krav til selvregulering, men vi gir ikke barna erfaring med det ansvaret før det er for sent.

Mange gutter faller utenfor fordi de ikke kjenner seg igjen i skolens forventninger eller fordi ingen har lært dem hvordan man tar imot krav, takler konflikt eller mestrer motgang.

Jeg sier ikke at vi skal romantisere en barndom i fattigdom. Jeg ville aldri ønsket at mine barn skulle oppleve det jeg gjorde.

Men kanskje vi må hente noe tilbake. Ikke fattigdommen, men fellesskapet. Ikke frykten, men styrken. Ikke kampen for å overleve, men muligheten til å lære gjennom å feile.

Det er på tide å snakke ærligere om hva det moderne, trygge samfunnet faktisk gjør med barna våre.

Det handler ikke om skyld. Det handler om ansvar – vårt ansvar som voksne. Og om å gi barna det viktigste vi kan gi dem: Ikke bare kjærlighet og trygghet, men også mulighet til å vokse som mennesker.

Les også debatt: Ny barnelov: Det er ikke for sent å snu

Les også: Ansatte i Osloskolen er ikke godt nok beskyttet mot vold (+)

Les også debatt: Vi trenger flere unge stemmer der beslutningene tas

Les også debatt: Sett unge mennesker fri fra sykehjem