«Vi kan alle føle kynisme når vi tenker på politikk; det politiske liv kan noen ganger virke mer som et forretningsforetak enn et kall.»
Barack Obama i mars 2006.
Anledningen var en støttetale for Bernie Sanders. Obama var på dette tidspunkt senator, og han ønsket Sanders inn i Senatet.
Dette viser hvordan Sanders klarer noe essensielt: han får til brede koalisjoner. «We all want Bernie in the Senate», sa Obama 2006 i Vermont. Nå kan det virke som om store deler av USA ønsker den gråstenkte mannen inn i Det Hvite Hus.
Sett fra utsiden virker amerikansk politikk ganske strømlinjeformet. Å si at republikanerne er som vårt eget parti Høyre og demokratene som Arbeiderpartiet, er en forenkling. Amerikanske partier er som telt: de rommer mange varianter av synspunkter. Sanders stiller for demokratene i nominasjonsracet nå, men det sier lite om mannen og posisjonene hans.
Sanders begynte sin karriere i Representantenes Hus 16 år før han ble valgt inn i Senatet. Han ble senator i 2006. Før han ble valgt inn på The Hill, var han borgermester i Burlington, fra 1981 til 1988. Sanders er altså ikke en nykomling i politikken, selv om han har sittet i Senatet relativt kort.
Bygde nedenfra
Grasrotbevegelser i USA har alltid betydd vesentlig i amerikansk politikk. Mye politisk engasjement vokste frem i immigrantmiljøer rundt religiøse samfunn. Det medførte at det ble vanlig å samles på bydelshus, til såkalte town-meetings. Der ble gamle tradisjoner fra kolonitiden opprettholdt. Det er denne folkeopinionen Sanders har benyttet seg av når han har bygd opp sin politiske velgerskare.
Tom W. Rice skrev i sin tid en analyse av valget av Sanders som borgermester i Burlington. Denne analysen kan brukes som et bakteppe for å forstå deler av hans suksess i 2006. Rice ser på stemmesammensetningene til Sanders i mars 1981. For å vinne et valg i USA har det vært vanlig å sette inn store midler i PR, i reklame og i dyre kampanjer. For en uavhengig representant kan det være klokt å fokusere på en gruppe i samfunnet. Sanders ville ha med alle, og han hadde et minimalt budsjett. Han vant valget med 10 stemmer mer enn den daværende borgermesteren, demokraten Gordon Paquette. Ifølge Rice bygde Sanders opp en koalisjon av stemmer fra svært ulike grupper i samfunnet. Man kan se mange likhetstrekk mellom kampanjen på 80-tallet og nominasjonskampanjen nå.
Det farlige S-ordet
Angrepene fra Hillary Clinton er nå sentrert rundt at Sanders er en sosialist. Selv om Sanders selv betegner seg som sosialdemokrat, bruker han ofte ord som revolusjon i debattene, og det er lett for motstanderne å knytte ham opp til begrepet sosialist. Hvorfor er så dette så negativt?
I USA er det en lang tradisjon for å se sosialister som oppviglere; de tilhører noe ytterliggående, noe utenfor kontroll, utenfor etablissementet. Det finnes en radiodokumentar fra 1979, laget av Sanders, om Eugene Victor Debs. Det var mannen som stilte som presidentkandidat fire ganger og fikk 6 % av stemmene i 1912. Sanders leser selv talene Debs holdt, og tematikken er til forveksling lik mye av det Sanders sier i dag.
En av de store kjernesakene for Sanders er økonomisk ulikhet blant amerikanere. Dette var også Debs sterkt engasjert i. Det fryktes nå at denne videoen skal bli brukt som en del av en svertekampanje fra Clintons leir.
Dette fokuset på sosialisme og frykten for en dogmatisk ideologi var noe også Debs ville unngå. Han ønsket ikke at folk skulle bli blindt ledet av en ideologi. Folk skulle være frie til å styre sitt eget liv. Dette passet også godt inn i den allment godtatte amerikanske tankegangen som nettopp ser sine kjerneverdier i individualitet og uavhengighet.
Look to Norway
Sanders er ikke direkte støttespiller for en internasjonal sosialistbevegelse, men han er en stor beundrer av de nordiske landenes sosialdemokratiske modeller. Han trekker ofte frem Finland, Norge, Danmark og Sverige som eksempler på land som idealer for USA.
Hvilket perspektiv kan vi så anlegge på amerikansk politikk – sett fra Norden?
Nyhetsbildet vi ofte får servert kommer fra det som på amerikansk kalles «The establishment», altså status quo-kretser. Dette perspektivet er i stor grad formet i Washington, D.C. og er ofte for snevert. For eksempel tar ikke dette perspektivet høyde for de politiske strømningene andre steder i USA. Det er nettopp denne sentreringen rundt Washington årets nominasjonsvalgkamp tar opp i seg, og som Sanders i stor grad fokuserer på. Han bor selv ikke i Washington, men i Vermont og får dermed et perspektiv utenfra. Det gjør ham ikke nødvendigvis til en outsider i rebelsk forstand, men det gir ham et annet sett briller. Han er dermed nærmere knyttet til den delen av befolkningen som arbeider og tjener en normal lønn. Middelklassen er hans store fokuspunkt, og det at han bor blant dem tjener han nok mye på.
Penger sidestilt med ytringsfrihet
Sanders får ofte høre av analytikere at han er autentisk, ekte: Det kommer kanskje nettopp av denne nærheten til velgerskaren sin. Et annet mulig svar på dette kan være hans ønske om å «leve som han taler». Han mottar f.eks. ikke penger fra såkalte Super PACs. PAC står for «Political Action Commitees», og det er grupper som støtter en bestemt politiker, en kandidat, eller en sak. Før 2010 var disse gruppene strengt regulert, og de kunne ikke motta engangssummer i støtte fra individer høyere enn $2,500. Selskaper og forbund kunne ikke gi donasjoner. I 2010 ble dette endret via noe som på folkemunne kalles «Citizens United», og Super PACs («Independent expenditure groups») var en realitet. De oppstod etter en avgjørelse tatt i Høyesterett 26. mars, 2010 kjent som Speechnow.org vs. Federal Election Campaign.
Det er nå mulig å donere et ubegrenset beløp, og selv om Super PACs ikke får lov til å knytte sin virksomhet direkte til en bestemt kandidat eller kampanje, er grensene på dette området utviskede. Det var i 2012 539 registrerte Super PACs i USA, og de kan fritt ta imot penger fra organisasjoner, selskaper og fagforeninger. Å gi penger ble av Høyesterett sidestilt med ytringsfrihet, hvilket åpnet for den enorme kommersialisering av politikken.»
Det brede venstre
Demokratene er altså ikke som partiet Ap, men mer som en bred venstreside. Det blir derfor en grov forenkling å si at Sanders tilhører en ytre venstrefløy, om vi ser med norske øyne. Vi er rett og slett nødt til å se på venstresiden som mer tredimensjonal. Den er bred, men den beveger seg også diagonalt, der det spesielt er tilknytningen til fagbevegelsen som skiller kandidaten Sanders fra kandidaten Clinton. Clinton er på alle måter god til retorisk å fremstille seg som en kandidat som vil tale den lille arbeiderklassemannens sak, men problemet er troverdigheten hennes. Er hun autentisk nok? Er hun «real»? Det er dette som skurrer for mange velgere. De ser hvor hun kommer fra, hvor pengene til valgkampanjen hennes kommer fra, og ikke minst hvem mannen hennes er.
Sanders har det fortrinnet at han har et rykte som en litt mer rufsete politiker. Dette imaget er hva det er, nemlig kanskje bare et image, men det virker. Han treffer såkalte vanlige folk med sin talemåte, sin direkte retorikk, og sitt klare budskap. Denne folkelige måten å snakke på treffer nå flere og flere, og ikke lenger bare i den lille delstaten Vermont. 18. januar holdt han et folkemøte i Birmingham, Alabama. Dit kom det 7.000. Det er alle disse nysgjerrige utenfor «beltway» Washington som gjør ham til en reell motstander for Clinton. I tillegg har Sanders bygd en stor grasrotbevegelse rundt seg, særlig unge studenter, men også flere andre grupperinger som kvinnesaksforkjempere, krigsveteraner, ulike fagarbeidere, etc. Disse små gruppene dekker de ulike interessegruppene, og som vi kunne se under Obamas kampanje, vekker også denne typen grasrotbevegelse sterkt velgerengasjement.
Hva gjør Sanders med Trump?
Det mest spennende nå er kanskje det faktum at Trump trekker på mange av de samme velgergruppene. Når folk blir spurt om å velge mellom Sanders og Trump, velger et flertall Sanders. Det kan derfor bli spennende om republikanerne velger Trump og demokratene Sanders. Da kan Amerika stå overfor en situasjon ingen har sett tidligere. Utsiktene til at en sosialdemokrat velges som president er der. At outsideren Sanders skulle kunne flytte inn i Det Hvite Hus kunne ingen forutse. Eugene V. Debs sitter i sin himmel og sperrer øynene opp. Han er storfornøyd.