Debatt

Beretningen om et varslet valgrøveri

Åtte år etter det spektakulære «pysjamaskuppet» er Honduras igjen åsted for en demokratisk krise med regionale konsekvenser.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Siden presidentvalget 26. november er det nå gått to uker med demonstrasjoner, vold, og anklager om valgfusk i Honduras, men ennå er ingen vinner kåret.

Kritikken av valget begynte da sittende president Juan Orlando Hernández klarte å manipulere domstolene og stille til valg på tross av at gjenvalg er grunnlovsstridig. Han sikret seg også kontroll over alle statlige institusjoner, inkludert valgdomstolen. Få dager før valget publiserte The Economist opptak fra møter i regjeringspartiet der regelrett valgfusk ble planlagt. Det kunne på mange måter virke unødvendig. Hernández ledet klart i følge meningsmålingene – de fleste publisert i aviser kontrollert av presidentens parti – over den tidligere sportsjournalisten og TV-personligheten Salvador Nasralla.

Stort var derfor sjokket da valgdomstolens første offentliggjøring av resultater viste en fem prosentpoengs ledelse til Nasralla etter at noe over 50 prosent av stemmene var talt opp. Like stort var raseriet da valgdomstolen like etter annonserte at datasystemet for stemmeopptelling var brutt sammen. Deretter var det tyst i flere dager, før valgdomstolen fredag 1. desember annonserte at Hernández hadde tatt ledelsen. Konklusjonen etter at alle stemmene var talt opp, var den samme.  The Economist var igjen på banen og viste at med bakgrunn i stemmemønstre ved tidligere valg var det høyst usannsynlig at Hernández skulle klare å snu nederlag til seier.

Da hadde allerede Honduras eksplodert i gateprotester, og klagene på valgfusk haglet inn. Demonstrantene ble først møtt med vold fra landets sikkerhetsstyrker.  Banditter infiltrerte fredelige protester og butikker ble plyndret, flere hundretalls ble arrestert, 19 drept. Ryktene svirret om at kaoset ville bli brukt til å rettferdiggjøre et militærkupp.

Det ville ikke være første gang i Honduras sin historie. En periode var det så mange kupp i landet, som ga opphav til begrepet «bananrepublikk», at hovedstaden Tegucigalpa ble omtalt som Tegucigolpe (golpe=kupp).  Kuppet i 2009 skjedde da daværende president Manuel Zelaya hadde begynt å lene seg mot venstre etter å ha mistet mye av støtten fra den tradisjonelle eliten. Da han foreslo en folkeavstemning om grunnlovgivende forsamling, ble han mistenkt for å ville fjerne begrensningen på gjenvalg. Med kongress og høyesteretts velsignelse han avsatt og flydd til nabolandet Costa Rica av militære, kun iført pysjamas.

Nøyaktig hvilken rolle USA spilte i kuppet ble aldri bragt på det rene, men det er klart at USA bidro til å legitimere kuppregjeringen og hindre at Zelaya fikk vende tilbake. Det er derfor ikke til å undres over at USA heller ikke er begeistret for alliansen mellom Zelayas kone, Xiomara Castro, og Hernández’ utfordrer, Nasralla. Ironien i at Hernández har tatt grepet Zelaya ble avsatt for, har ikke rokket ikke ved USAs støtte til Hernández. Han har vært en villig samarbeidspartner for USA i forsøket på å stoppe strømmen av migranter og narkotika fra Honduras, og mottatt omfattende militærbistand. Etter kuppet i 2009 bragte narkohandel, fattigdom, og et brutalt regime Honduras til verdens drapstopp, og skillet mellom politiske og kriminelle drap var ofte uklare. Under Hernández ble Honduras remilitarisert på en måte som for mange er deja-vú fra 1980-tallet da Honduras var USAs flystripe og militærbase til bruk for å bekjempe revolusjonære bevegelser i nabolandene.  Men antall drap per innbygger gikk ned under Hernández, og Honduras opplevde en moderat økonomisk vekst.

Denne gangen kom ikke noe kupp. Den USA-trente elitestyrken Cobra nektet å bruke vold mot sine landsmenn som demonstrerte mot det de så som et stjålent valg. Valgobservatørene fra Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) og EU leverte kritiske rapporter, og fikk støtte fra åtte latinamerikanske land. Etter to runder med nyopptelling av deler av stemmene ble det bekreftet at Hernández tok en knapp seier, men ennå gjenstår en rekke anklager om ulovligheter og fusk som må avklares før en vinner kan utropes. Honduras kan bli uten svar på hvem som vinner presidentvalget frem til nyttår.

Gjennom hele prosessen var det øredøvende stille fra USAs mektige ambassade i Tegucigalpa.  Da USA endelig kom på banen var det med generelle oppfordringer til respekt for menneskerettigheter og demokrati.

Honduras går neppe glipp av en stor politisk leder om Nasralla faktisk blir frarøvet valgseieren. Årets valgfarse er heller ikke verken begynnelsen eller slutten på Honduras sitt vaklende demokrati, med lite representative partier, fravær av kritisk presse og lettkorrumperte statsinstitusjoner. Men det er nok en bekreftelse for folk flest på at rettstat og demokrati kan manipuleres i elitenes interesse. Om ikke internasjonale aktører klarer å bidra til at prosessen videre har et minimum av demokratisk legitimitet, vil de både ha sviktet Honduranerne, og ideen om demokrati som grunnleggende prinsipp i latinamerikanske regionale relasjoner.

Mer fra: Debatt