Bærekraftig utvikling – et begrep som forplikter regjeringen

Både statsministeren og Kongen uttalte forrige uke at bærekraft er regjeringens hovedprosjekt. Begrepet bærekraftig utvikling må ikke vannes ut, men føre til faktisk endring for en bedre verden, der FNs bærekraftsmål nås. For å lykkes trengs en plan.

Statsminister Erna Solberg åpnet i forrige uke det 162. Storting med å si at regjeringens hovedprosjekt er å skape et bærekraftig velferdssamfunn, og i følge Kong Harald er bærekraft overskriften på regjeringens arbeid.

Samme uke skrev politisk redaktør i Dagens Næringsliv Kjetil B. Alstadheim at Erna ikke har en plattform, men et ord: Nemlig «bærekraft». Alstadheim mente bærekraftig utvikling betyr «litt av hvert», og at regjeringens prosjekt er uklart.

 

Men bærekraftig utvikling har en definisjon og et innhold som forplikter. Og ved å tydeliggjøre begrepet, bør også regjeringens prosjekt bli tydeligere.

 

Bærekraftig utvikling ble først definert i 1987 i rapporten Vår felles framtid fra FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling, eller Brundtland-kommisjonen. Her defineres bærekraftig utvikling som en «utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.»

 

I 2015 fylte verdens ledere begrepet med mer spesifikt innhold da de vedtok FNs bærekraftsmål, som erstattet FNs tusenårsmål. Disse består av 17 mål og 169 delmål for å utrydde ekstrem fattigdom og bekjempe ulikhet og klimaendringer innen 2030, og for hvordan arbeidet skal finansieres. Det fordrer en samstemt politikk for utvikling.

 

At det er dette som menes når man snakker om «bærekraftig utvikling», vet regjeringen og statsministeren godt. Erna Solberg leder den internasjonale pådrivergruppen for bærekraftsmålene i FN der kjendiser som Shakira er med, og vet også at målene forplikter Norge og andre land til å føre en ny og innovativ politikk. Mens Norge ligger godt an til å nå flere bærekraftsmål vil vi slite med å nå andre, som å nå Parisavtalens togradersmål. Dessuten: Skulle alle hatt samme forbruk som en gjennomsnittsnordmann hadde vi trengt mer enn to jordkloder. Vi har ingen planet B. Derfor trenger vi en plan.

 

Heldigvis har regjeringen forpliktet seg til å lage en plan for å nå bærekraftsmålene innen 2030, og den har Stortinget med seg. Denne planen bør prioriteres høyt av en regjering med bærekraftig utvikling som hovedprosjekt. Derfor var det skuffende at statsbudsjettforslaget for 2018 kom uten at en slik plan nevnes med et ord. Sammen med en rekke norske organisasjoner har vi i Forum for utvikling og miljø laget en rapport om hvordan Norge kan nå alle 17 bærekraftsmålene, og vi er klare for å bidra i utformingen av regjeringens handlingsplan. Skal vi nå de ambisiøse målene kreves politisk vilje, god finansiering og bredt samarbeid på tvers av sektorer. Ingen av oss klarer det alene.

 

Vår generasjon er den første som kan utrydde ekstrem fattigdom og den siste som kan stanse farlige klimaendringer før det er for sent. Det forplikter, og det haster. Vi har ikke råd til å la være.