Innvandrergetto. Skrekkabinett over mislykket integreringspolitikk. Betonghelvete. Nå også som parallellsamfunn. Velkommen til den offentlige samtalen om det kanskje mest omtalte dalføret i Norge: Groruddalen.
Tilbake i 1983 ble Hjalmar Kielland konfrontert med dalens dårlige rykte i riksmedienes offentlighet. Som redaktør for Akers Avis/Groruddalens Budstikke skapte han Groruddals-begrepet, da han i 1960 først brukte det i en lederartikkel og skiftet navn på avisen, som ledd i et identitetsprosjekt for et dalføre i rivende utvikling. Nå ble han konfrontert av Aftenposten med at dalen var «beryktet for ungdomskriminalitet og stygge boligblokker». Det var overdrevet, slo Kielland fast og tegnet et bilde av en dal med «en egen puls og rytme – helt uavhengig av resten av Oslo». «Jeg er enig i at dalen har en overdekning av industri og at enkelte byggeprosjekter ikke har falt så heldig ut. Men se på alle de idylliske plettene. Uro og bråk følger nesten alltid i kjølvannet av nye boområder, men det er ikke så ille som man kan få inntrykk av», sa Kielland.
Kiellands hjertesukk er ikke enestående. Få steder har vært like hundset, stigmatisert og pepret med fordommer som Groruddalen. Gjennom tiår har groruddøler forsvart seg mot elendighetsbeskrivelser, enten det har handlet om gettodannelser, nød eller kriminalitet: Slik har det vært helt siden de første drabantbyene ble reist både her og i andre deler av byen fra 1940-tallet, som et gjenoppbyggingsprosjekt etter krigen, den gang det het Akersdalen, og drabantbyene var et tegn på optimisme, en sosialdemokratisk drøm om grønne lunger og bedre boforhold for arbeidsfolk. Selv vi som har flyttet inn til Oslo fra andre deler av landet, har vokst opp med endimensjonale bilder av Groruddalen som en betongjungel. Som forfatter Øyvind Holen skriver har Groruddalen helt siden 1960-tallet vært et «bekymringenes dalføre», uansett hvem som har bodd der. Det nye er ifølge Holen at «1970-tallets bekymring over bomaskiner og fremmedgjøring er blitt erstattet av bekymring over etnisk sammensetning og ’hvit flukt’.» Han stiller et svært godt spørsmål: Hvorfor ikke se Groruddalen som et forbilde, i det minste et eksempel på hvordan man jobber med integrering og kulturforskjeller i hverdagen. Et sted der folk har lært seg å takle ulike forskjeller bedre enn de fleste andre nordmenn.
Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!
Holen vet hva han snakker om. Han vokste opp i dalen, og ga for ti år siden ut en reiseskildring fra sin «barndoms grågrønne dal», et forsøk på beskrive dalens moderne historie. Ti år senere er han tilbake med en nyutgivelse der han ser på hvordan livet i dalen har utviklet seg gjennom disse ti årene. Han tegner et bilde av et område som på mange områder går riktig vei. Boligmasse, felleslokaler og uteområder er opprustet og oppgradert. Kriminaliteten, ikke minst ungdomskriminaliteten, har gått kraftig ned i hele området. Tygg bare på disse tallene: Antallet registrerte lovbrudd på Furuset gikk fra 2000 til 2010 ned med 60 prosent, det totale antallet voldssaker gikk ned med 76 prosent, mens registrerte bilinnbrudd gikk ned med 90 prosent. Og som Holen skriver: «Vis meg den bydelen i Europa med like høy andel beboere med røtter i andre land, hvor det samtidig er så lite kriminalitet, så trygt å ferdes og bo og med stadig stigende boligpriser».
Samtidig kan han konstatere at andre ting er ved det gamle: I offentligheten omtales Groruddalen fortsatt som om det er snakk om en T-banestasjon med noen «betongklosser fylt med innvandrere – mange av dem muslimer», kunnskapsløsheten i resten av landet er fortsatt tilsynelatende bunnløs. Legg til en konsekvent politisk nedprioritering av et område med en befolkning på nivå med Trondheim, et område i den politiske periferien, på tross av sin geografiske nærhet til makten.
Denne uka havnet Groruddalen nok en gang i offentligheten, sammen med drabantbyer i andre deler av byen, og nok en gang var denne advarende fingeren der, denne gangen fra Frps Mazyar Keshvari, som hevder det har vokst fram parallellsamfunn i Groruddalen og andre steder. I Klassekampen fredag blir dette blankt avvist av både PST-sjef Benedicte Bjørnland og Yousef Assidiq i JustUnity, som jobber med å forebygge radikalisering og ekstremisme. Vi skal selvsagt vært på vakt mot grupper som isolerer seg fra samfunnet, men grunnløse påstander om parallellsamfunn og gettoer blir bidrag til å reprodusere stigmatiserende bilder av mangfoldige samfunn der folk trives og lever gode liv, samfunn som i det store og hele fungerer svært bra, der mye altså går riktig vei. Samfunn med «sin egen puls og rytme», slik Hjalmar Kielland sa det tilbake i 1983.
Selvsagt har Groruddalen sine bekymringer og problemer, slik andre steder har sine. Og disse skal tas på alvor. Men vi skal altså huske at Groruddalen var like uglesett noen tiår siden, og at de grunnleggende problemene og bekymringene ikke er så veldig annerledes enn de var før. Og bakteppet er det samme nå som da: Oslo er en klassedelt by. De økonomiske forskjellene mellom øst og vest har økt. Og da Alnaprosjektet ble presentert i 2014 var det nettopp en av konklusjonene: Vi må snakke mer om klasse.
Med dette bakteppet stiller Holen opp noen fornuftige punkter til debatten om Groruddalen, som at vi må slutte å snakke om Groruddalen som ett område, at vi må slutte med å vise til statistikk om mennesker med en annen etnisitet og religion som om det var et problem i seg selv, at vi må diskutere åpenbare utfordringer som skole og boligbygging. Ikke minst: At vi må snakke om politikk og økonomi.