Da den tyske filosofen og ateisten Jürgen Habermas mottok Holberg-prisen i Bergen i 2005, poengterte han at det sekulære europeiske samfunnet ikke har maktet å tilstrekkelig motivere individene til etisk tenkning. Resultatet er at dyder som tillit, ærlighet, trofasthet, integritet og personlig ansvar forvitrer. Omsorg er i for stor grad blitt et statlig ansvar i et institusjonalisert og overbyråkratisert demokrati der på mange måter «staten er alles mor». Argumentet er at dersom vi kan få tilbake en større grad av medmenneskelig solidaritet og empati i vårt ensidig materialistisk orienterte samfunn, kan vi få bukt med en del utfordringer innen samliv og skilsmisserater, barnevern, psykiatri og sviktende omsorg for de eldre. Habermas har gjentatte ganger påpekt at her har de opprinnelig kristne kulturverdiene en viktigere rolle å spille enn tidligere antatt.
Dersom mennesket frigjøres fra ansvaret i fellesskapet, kan individualismen, pessimistisk sett, bli frihetsundergravende og utvikle seg til en slags ekstremindividualisme som på sikt truer selve kulturens stabilitet. Liberalisten Friedrich Hayek kritiserer i «The constitution of liberty» denne ekstreme formen for relativisme og påpeker at den blir et misbruk av den opprinnelige liberalismens frihetsideal som handlet om frihet under ansvar i fellesskapet.
Venstresidetenkeren Zygmunt Baumans uttrykk «flytende modernitet» søker å beskrive denne utviklingen på samfunnsplan. Det kritiske blikket på det markedskapitalistiske samfunnet er åpenbar. I den kulturpessimistiske analysen, Liquid Modernity, beskrives det spesifikke kjennetegnet ved det moderne som gjør denne epoken så annerledes på godt og vondt: den konstante, ustoppelige, tvangspregede jakten på stadig større modernisering, en overveldende, umettelig trang til kreativ destruksjon, ødeleggelse av alt som ikke fungerer optimalt for å erstatte det med noe enda bedre: disse stadige reformer som har til hensikt å åpne for nye og forbedrede produkter, alt med hensikt av å øke produktivitet, fremgang og velstand. Det å være moderne er blitt ensbetydende med å være i konstant bevegelse, på evig jakt etter noe mer enn det man allerede har. Drømmen om å lykkes og å bli lykkelig handler alltid om den ikke erfarte fremtid. I Nietzsches forstand handler dette om jakten på å gå fra å være menneske til å lykkes som «übermensch,» overmenneske.
Bauman påpeker at den sekulær-etiske diskurs har forlatt målsettingen om et rettferdig samfunn og omfavnet en ekstrem-individualistisk rettighetskultur med ensidig fokus på menneskerettigheter. Få våger å snakke om menneskeplikten. Individet er ikke lenger bundet til samfunnskontrakten, men overlater ansvaret for utviklingen til staten. Sosiologen Robert Bellah har brukt betegnelsen «det tomme selvet» om tendenser i tidsånden der det å elske anses av mange som noe negativt fordi det truer individets selvstendighet og frihet. Også dette berører et kritisk blikk på ekstremindividualismens brudd med tanken om solidaritet og empati med andre. Folkekjære pave Johannes Paul II sa en gang at grunnprinsippet i moderne kapitalisme er å være misfornøyd. Det moderne menneskets kapitalistiske mål blir dermed en kronisk jakt på det man ikke har.
Den tyske sosiologen Ulrich Beck har brukt familien som eksempel, denne samfunnsstabiliserende enheten bestående av foreldre og barn som vokser opp i en ramme med familiemiddager, aktiv oppdragelse og dannelse av barn, dette som de siste tiårene også er blitt smadret sønder og sammen slik at vi i dag sitter igjen med skyhøye skilsmisserater, en ny aleneboerkultur og en utestedkultur som forsøker å tilgjengeliggjøre et sexmarked for millionene som nå lever uten partnere. Beck betegner den moderne familien som en slags «zombie-kategori» hvis mening er i ferd med å forvitre. For hva er en familie egentlig, nå for tiden? Barn, dine barn og mine barn, og den skiltes nye foreldrerolle, evig skiftende samboere og partnere med besteforeldre, så inkludert, så ekskludert i deltakelse og beslutningsprosesser i familien.
Oppløsningen av kjernefamiliestrukturen berører også abortproblematikken. For etter at vi på 1950-tallet idealiserte den utearbeidende kvinnen med påfølgende nedvurdering av hennes rolle i hjemmet, har vi også mistet den store barneproduksjonen i vestlige land. Dette skaper på sikt utilsiktede demografiske endringer der land som Norge nå importerer utenlandsk arbeidskraft som tilsvarer det omtrentlige antall aborter vi har hatt siden 1970-tallet. Abortlovgivningens kortsiktige vekt på mors rett til å fjerne uønskede barn, kan i et ekstremindividualistisk samfunn skape en barnløshetskultur som på lang sikt stanser befolkningens evne til å fornye seg selv. Nyinnflyttede folkegrupper som ikke har den samme negative holdningen til barn, overtar dermed barneproduksjonen og etter hvert, hegemoniet.
En av Europas mest kjente forfattere, ateisten Michel Houellebecq, viser hvor vanskelig det er å finne kjærlighet i en rå industrialisert og teknologisk verden der så mange, etter kjernefamiliens sammenbrudd, bor alene. I «Utvidelse av kampsonen» påpeker han at seksualiteten i dag utgjør et differensieringssystem som er vel så nådeløst som den kyniske markedsliberalismen. På samme måte som tøylesløs økonomisk liberalisme, skaper den seksuelle liberalismen kronisk fattigdom der mange henvises til ensomhet og onani. Houellebecqs verden blir i så måte et kulturkorrektiv og en advarsel mot langtidseffektene av verdiforvitring. For hva skjer i en kultur der trofasthet og ærlighet ikke lenger er et ideal?
De siste årenes ensidige fokus på materialisme og ekstremindividualisme er faktisk det som, i essens, skaper et behov for ny vekt på ansvarliggjøringen av individet, en restabilisering av vår egen kulturelle identitet med en reforankring i sentrale historiske grunnverdier. Vi trenger en renessanse som bevisstgjør oss for viktigheten av solidaritet, høflighet, kvalitet, verdien av samværet i familien, god kommunikasjon med de unge, tid til de eldre og å hjelpe de evnerike til å lykkes.