Dugnadsånden var et begrep som i samtidens virkelighet synes å ha blitt en anakronisme. Det har nærmest fått en komisk valør av noe gammelmodig.Dugnadsånden karakteriserer en frivillig innsats hvor mennesker kommer sammen for å yte et bidrag i den gode saks tjeneste til det beste for det samfunn og det fellesskap de inngår i. Dugnadsånden betegner at mennesker gjør en innsats for hverandre og for samfunnet uten å ta seg betalt for dette.
I dag er dugnadsånden på defensiven, en utvikling vi har hatt i flere tiår allerede. Tendensen er klar. Vi vil ikke lenger stille opp uten at vi i en eller annen forstand får betalt eller kompensert for det. Det har også vært en tendens til at folk vegrer seg for å stille opp fordi de først ser om andre gjør det. Det er i det hele tatt blitt en mer marginalisert kultur for å yte det lille ekstra til fellesskapet. Dette henger sammen med en stadig økende markedsorientering og individualisme i samfunnet hvor det å gjøre noe for andre er ensbetydende med bli sett på som å være dumsnill eller naiv. Det glemmes at det å gjøre en dugnad faktisk gir en merverdi av lykkefølelse, av bekreftelse av ens nytte for det samfunnet man er en del av. Det gir tilhørighet til lokalmiljøet, naboskapet eller idrettslaget man tilhører.
Dugnadsånden er en grunnleggende sosial og verdikonservativ dyd som lenge har bidratt til å få naboskap og mindre lokalsamfunn til å fungere. Derfor er det å opphøye dugnadsånden på sin plass, spesielt fordi det setter et eksempel og en standard om å være noe for andre uten baktanker eller forventninger om å få noe tilbake.
I et filosofisk perspektiv kan dugnadsåndens uselviskhet knyttes opp mot Emmanuel Levinas sin filosofi om å ta den annens perspektiv uten forbehold og å ta inn over seg den andres behov for vår hjelp uten å kalkulere fordeler eller ulemper. Dugnadsånden bærer i seg noe av den samme form for uselviskhet satt opp imot samtidens individfokuserte og selvsentrerte "what's in it for me" tankegang hvor man har en lei tendens til å kalkulere hva man selv har å tjene på ved å yte noe for andre.
I møtet med de såkalte "våre nye landsmenn", innvandrere, flyktninger og asylsøkere, vil nettopp dugnadstankegangen kunne være et bidrag til større integrering, men det er også avhengig av at etniske nordmenn selv rehabiliterer og gir dugnaden den plass den bør ha i det norske samfunnet. Det synes å være glemt hos mange som setter seg selv for andre. Kanskje "våre nye landsmenn" kan lære oss nordmenn ett og annet om betydningen av fellesskap og det å gjøre noe for andre? Det er slettes ikke utenkelig