Behov for å tenke nytt?

Det er strenge vilkår for å bli omfattet av retten til brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) blir karakterisert som «et frigjøringsverktøy for funksjonshemmede» av så vel politiske myndigheter og funksjonshemmedes organisasjoner. Brukere med behov for omfattende og langvarig behov for praktisk bistand rekrutterer selv eller medvirker til å rekruttere sine assistenter og som arbeidsledere bestemmer de arbeidsoppgavene til assistentene.

I debatten omkring BPA har det blitt avdekket store variasjoner i praktiseringen av ordningen mellom kommuner, og det trekkes fram enkeltsaker som virker svært uheldig håndtert, seinest i NRKs Brennpunkt «Fallet» 4.09. Her vises det til at bare ca. 1/4 av antallet som etter regjeringens anslag har behov for ordningen, nyter godt av den.

Talspersoner fra regjeringen hevder at kommunenes håndtering av BPA bryter med nasjonale myndigheters intensjoner med ordningen. Kommunene blir gjort til syndebukker for at det er få personer som får innvilget BPA og at det er store forskjeller i tildelingspraksisen. «Urettferdig at velferd bestemmes av postnummeret», er kommentaren til eldre- og folkehelseminister Sylvi Listhaug.

Les også: Fritt brukervalg og BPA - fra en som har egne, personlige erfaringer!

Vi vil gripe fatt i noen unøyaktigheter i de sentrale politikernes argumentasjon som kanskje fordeler ansvaret for problemene noe mer likelig mellom nasjonale og lokale myndigheter.

BPA er hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven og ble rettighetsfestet i pasient- og brukerrettighetsloven i januar 2015. Ofte gis det inntrykk av at rettighetsfestingen omfatter alle som har funksjonsnedsettelser og som ønsker seg ordningen. Dette er ikke riktig. Det er strenge vilkår for å bli omfattet av retten til BPA.

Personene skal ha omfattende og langvarig behov for bistand og dette er konkretisert til minst 32 timer per uke. Har en mellom 25 og 32 timer per uke kan en også ha rett til BPA, hvis kommunen ikke kan dokumentere at dette vil bidra til merkostnader. Det andre kravet som ligger i at ordningen benevnes som «brukerstyrt», er at brukeren selv eller nærpersoner må kunne ivareta arbeidsledelsen overfor assistentene.

Les også: Får ikke hjelp de har rett på: – Det har vært et helvetesår

Dette innebærer blant annet opplæring av assistenter, bidra til rekruttering og ansettelse av assistenter, sette opp arbeidsplaner, føre timelister og styre innholdet i tjenestene.

Videre er retten avgrenset til personer under 67 år. I Granavolden-erklæringen annonserte regjeringen at aldersgrensen skal fjernes for de som har ordningen og at et forslag om dette skal sendes på høring, men det vil ikke gjelde for nye søkere. Pensjonistforbundet karakteriserer bestemmelsen som et stjerneeksempel på aldersdiskriminering.

Når det i Brennpunkt-reportasjen vises til at antallet brukere bare er rundt 3500 mens regjeringen anslår at rundt 14.500 personer har behov for BPA, er dette derfor en påstand som må nyanseres. Dette er et anslag som er gjort over hvor mange personer som potensielt vil kunne bli omfattet av rettigheten (Prop. 86 L, 2013–2014 s. 28).

Departementet skriver samtidig at «Antallet personer som vil ønske å benytte seg av en rettighet er trolig betydelig lavere» (s. 28). Dette begrunnes med at ansvaret knyttet til arbeidsledelsen som må utøves av bruker selv eller en nærperson, er omfattende og at en del brukere ikke vil ønske dette ansvaret og heller ikke har en nærperson som vil ta på seg dette.

For vår del vil vi føye til at det også kan være en del av de potensielle brukerne som er fornøyd med sitt eksisterende tilbud av praktisk bistand og støttekontakt/avlastning, at de ikke søker om å få dette omorganisert til BPA.

Les også: BPA-ordningen: – Si ifra og klag hvis du får avslag

Samtidig er det sannsynlig at noen i gruppa som omfattes av retten til BPA ikke får dette innvilget. Antallet klager til fylkesmannen har økt med en tredjedel etter rettighetsfestingen (NRK Brennpunkt 4/9-19).

Vi vet imidlertid ikke om økingen av klager til fylkesmannen kommer fra de som omfattes av rettighetsfestingen, eller om de kommer fra søkere på BPA som ikke har så omfattende behov for bistand at de når opp i 25–32 timer, eller om de klager på avslag på tildeling av BPA eller på antall timer BPA som de har fått.

Vi har tidligere (Velferd 5/2013) uttrykt bekymring for at en mulig bieffekt av rettighetsfestingen for brukere med omfattende behov, er at de som ønsker BPA, men som har mindre tjenestebehov faktisk ville kunne komme dårligere ut.

I praksis kan rettighetsfestingen få karakter av ei grense for å få BPA. Dette fordi kommuner kan vurdere at den individuelle rettigheten ikke oppfylles fordi de har et for lavt hjelpebehov – de har ikke rett til BPA.

Når BPA er forankret i helse- og omsorgstjenesteloven blir tildeling og utmåling av hjelp til BPA vurdert på linje med tradisjonelle omsorgstjenester.

Det betyr at det er individuelle skjønnsmessige vurderinger av behov og ønsker som ligger til grunn innen de rammer som kommunene setter for tjenestene. Derved får en variasjoner mellom kommuner i tildeling av BPA som en har for omsorgstjenester for øvrig.

Hvis en ønsker at BPA skal være en ordning som gir personer med funksjonsnedsettelser muligheter til aktiv deltakelse i samfunnslivet, bør en kanskje først og fremst tenke nytt omkring forankring og utforming av ordningen.

En bør da utvide ordningen fra omsorg (som hovedsakelig omfatter praktisk bistand i hjemmet) til å omfatte flere arenaer som skole, arbeid, ulike typer av ulønna organisasjonsaktivitet i frivillig sektor og fritid.

Det vil kreve en annen lovforankring av BPA og en type organisering som gjør det mulig å samordne innsatsen på ulike arenaer knyttet til en felles assistanseordning.