Behandling innen psykisk helse og rus kan bli bedre og billigere
Vårens populære TV-serie «Jeg mot meg» viste på troverdig og engasjerende vis hvordan unge mennesker fikk hjelp med sine psykiske problemer. Serien ga også et positivt innblikk i gruppeformatets mulighet som behandlingsmetode. Med begrensede ressurser og økte effektiviseringskrav, vokser samtidig behovet for hjelp til mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer. Gruppeterapi representerer en dokumentert, kostnadseffektiv, men hittil overraskende lite utnyttet behandlingsmetode.
I
gruppeterapi behandles flere samtidig. Pasientene får ikke bare hjelp av
terapeuten, men også av hverandre. Brukerperspektivet er med andre ord
«innebygd». Som regel møtes seks til åtte pasienter og en, av og til to,
terapeuter ukentlig. I noen grupper har alle lik problemstilling. Det vanligste
er at det ikke er en fast agenda og at deltakerne kan ha forskjellige typer problemer.
Alle oppfordres til å delta med sitt og med ærlige tilbakemeldinger til
hverandre. Dialogen fortsetter uke etter uke. Alle har i forkant formulert sine
mål for terapien. Man går i gruppen til målene er nådd eller så lenge det er
avtalt, avhengig av typen gruppe og problemstilling.
Etter
hvert er man i slike grupper i stand til å snakke om ting man gjerne aldri har
snakket om før, på en åpen og undersøkende måte. Opplevelsen av å ikke være
alene, at andre kjenner seg igjen, gjør godt. Det å være til nytte for
hverandre øker selvfølelsen. Det gir håp å høre om andres vei mot bedring. Det øker
evnen til refleksjon å prøve å forstå de som er annerledes og har erfart andre
ting enn en selv. Man blir bedre kjent med seg selv og kan øve på nye og mer
hensiktsmessige måter å forholde seg til seg selv og andre på. Skambelagte
temaer gir ofte stor lettelse etter deling. Forståelse og toleranse for andre
pleier å vokse. Det oppstår et fellesskap som gir en trygghet man kan «ha i
ryggen» også i andre sammenhenger. Det man får til i gruppen kan brukes ellers i
livet. Når gruppemedlemmene kommer i kontakt med sterke og vanskelige følelser,
når det oppstår konflikt, er gruppeterapeutens rolle ekstra viktig, for å
undersøke, regulere, bidra til oppklaring, helst forsoning og i alle fall til
ny forståelse.
De
aller fleste som har gått i gruppeterapi, er svært fornøyde, også de som startet
med skepsis. Men det skal både mot og vilje til det endringsarbeidet som terapi
er. Dette fikk vi også illustrert i «Jeg mot meg»-serien.
Nytten
ved gruppeterapi er godt dokumentert gjennom forskning. M.L. Smith og kolleger
viste allerede i 1980 at effekten er svært god. Gary M. Burlingame med flere
har i en grundig oppsummering fra 2013 vist at gruppeterapi er like effektivt
som individualterapi, og i noen tilfeller mer effektivt. I Norge har Steinar
Lorentzen og medarbeidere påvist god effekt av både korttids (20 ganger) og
langtids (80 ganger) gruppepsykoterapi. Pasienter med personlighetsforstyrrelser
hadde størst utbytte av langtidspsykoterapi og de fortsatte å vise fremgang
mange år etter avsluttet behandling. Det er også vist god effekt av kombinasjon
av gruppe- og individualterapi, blant annet ved mentaliseringsbasert terapi.
Hva er
så årsakene til at gruppeterapi ikke brukes mer i Norge?
Det er
forståelig at pasientene vegrer seg. Skal man sitte og snakke om sitt innerste
og vanskeligste med fremmede? Utsagn som «jeg trenger ekspert-hjelp» og «skal blinde lede blinde nå?» er ikke uvanlig.
Som gruppeterapeut gjennom mange år opplever jeg ikke mennesker med psykiske
vanskeligheter som blinde. De kjennetegnes tvert imot av sin sensitivitet, sitt
ofte skarpe blikk, sin betydelige livserfaring, sin evne til utholdenhet, sitt
mot og sin vilje til å ta tak i problemene sine. Det som fører dem til terapi
handler om andre ting; om isolasjon, å ha gått i stå, blitt overveldet, om
traumatiske opplevelser, manglende kommunikasjon, om angst og tunge tanker,
vansker i relasjoner og med å ivareta egne behov. Å få tilbakemeldinger fra
likesinnede når ofte aller best inn. At pasienter hjelper hverandre står ikke i
motsetning til at terapeuten – eksperten – fyller sin viktige og nødvendige rolle.
Behandleres
terskel for å tilby gruppeterapi handler ofte om manglende kunnskap om metoden
og at de ikke kjenner seg trygge nok. De mangler den opplæring, videreutdanning
og veiledning som er nødvendig for å kunne lede grupper. Med et stadig økende
sparefokus innen hjelpeapparatet, kuttes det ofte tilsvarende i kurs- og videreutdanningsbudsjett.
Nødvendig investering i kompetanseheving virker dessverre å tape til fordel for
å kunne vise gode tall for «produksjon», antall ansatte og lignende.
I
tillegg har vi «tellesystemer» som gjør at gruppeterapi kommer dårlig ut i rapporter
og statistikker. Selv om man leverer mer pasientbehandling ved å bruke grupper,
med mindre terapeutressurser, blir uttellingen i form av økonomiske tilskudd
fra det offentlige større dersom behandlere bruker tiden til individuell terapi.
At antallet som får hjelp blir mindre for samme lønnskostnad for behandleren,
kommer ikke fram.
Vi som
er fagfolk innenfor gruppeterapifeltet har heller ikke vært flinke nok til å
formidle kunnskap om effekten av gruppeterapi, spesielt ikke overfor helsepolitikere
og helseledere.
For å
oppsummere mitt budskap:
Gruppeterapi
representerer god behandling for de fleste pasienter i psykisk helsevern og rusbehandling.
Pasientenes
medvirkning i hverandres behandling er en type «innbakt» anvendelsen av brukerkompetanse
som gir et merutbytte. Dette er for lite kjent og for lite verdsatt.
Det er
for få behandlere med tilstrekkelig videreutdanning til å behandle pasienter i
grupper.
Norske
refusjonsordninger og helseforetakenes «produksjons»-telling favoriserer
individuell terapi. Dette bidrar til at den samfunnsøkonomiske nytten ved
behandling i grupper ikke utnyttes.
Helseledere
har ikke den kunnskap de trenger for å ta samfunnsøkonomisk gode beslutninger
som sikrer nødvendig kompetanse for å utnytte gruppeformatets potensiale.
Synnøve
Ness Bjerke
psykiater, gruppeanalytiker,
undervisningsleder og lærer ved
IGA – Institutt for gruppeanalyse og gruppepsykoterapi