I et innlegg i Dagsavisen i forrige uke rettet jeg et kritisk søkelys mot de tette forbindelsene mellom Høyre-politikere og kommersielle selskaper som har som forretningsidé å gjøre privat profitt på våre fellesfinansierte velferdstjenester. Jeg trakk fram Arve Kambe som eksempel, og stilte det legitime spørsmålet om hvem sine interesser Kambe kjempet for på Stortinget: Er det velgerne, eller hans tidligere arbeidsgiver, eierne av den kommersielle barnehagekjeden Trygge Barnehager, som både lot ham drive valgkamp i arbeidstida, men også tilbød ham jobb med en gang han var ferdig på Stortinget?
Ifølge Det norske akademis ordbok er en profitør en «person som utelukkende interesserer seg for egen profitt». I Store norske leksikon er definisjonen «en som skaffer seg uberettiget profitt». Bokmålsordbokas forklaring er en «person som skaffer seg fortjeneste på umoralsk vis.»
Ut fra alle tre definisjoner er begrepet «velferdsprofitører» dekkende når det kommer til selskaper som tjener privat profitt på våre fellesfinansierte velferdstjenester. Dette er komplekse tjenester med sårbare brukere, der barnehagebarna, de syke og eldre er overlatt i tjenesteyterens makt, og der kostnadskutt kan få store konsekvenser. Når eiere av kommersielle barnehagekjeder, som mottar like mye tilskudd som kommunale barnehager, opererer med lavere bemanning for å øke sin profitt, tyder det på at de setter hensynet til profitt foran barnas beste. Mange med meg vil mene denne profitten er både uberettiget og umoralsk.
At dette er en ubehagelig kritikk for Kambe å stå i, er forståelig. Men det er ikke begrepsbruken som er problematisk her – det er virkeligheten.
Kambe beskylder meg videre for å komme med udokumenterte påstander når jeg skriver at han som markedssjef i Trygge Barnehager fikk drive valgkamp på fulltid i seks uker. La meg som dokumentasjon sitere fra Kambes egen blogg:
«En stor takk til daglig leder, Eli Sævareid og styreleder Sigurd Aase, i Trygge Barnehager (min arbeidsgiver) som har gitt meg mulighet til å drive valgkamp for fullt i 6 (!) uker! Uten dem hadde jeg ikke klart å drive så mye valgkamp.»
Selv om det skulle stemme at Kambe utførte sine arbeidsoppgaver i Trygge Barnehager tilsvarende en fulltidsstilling i perioden han drev valgkamp for fullt, og at han av den grunn valgte å ikke innberette dette som valgkampstøtte, er det likevel grunn til å se kritisk på bindingene til en kommersiell aktør på et så politisert forretningsområde.
Det finnes en latent interessemotsetning mellom på den ene siden skattebetalerne, som vil at penger bevilget til felles velferd i sin helhet skal gå til disse tjenestene, og på den andre siden aktører med kommersielle motiv for driften sin, som ønsker å tjene mest mulig penger på å drive disse tjenestene. Derfor burde velgerne være trygge på at det er velgernes interesser de folkevalgte representerer på Stortinget, og ikke pengesterke aktører de skylder en tjeneste.