Ikke til en sykdom, men til et hjerteløst system som rått og brutalt kunne rive henne ut av armene til sin mamma og plassere henne hos fremmede.
De mente da vi ikke var gode nok. Ingen hjelp fikk vi etterpå, lite anerkjennelse på vår sorg. Siden har vi levd i et ingenmannsland, fanget i en tilværelse av tåke og gråhet, og intens, og lammende sorg. All tid går med til å sørge og kjempe.
Nå har det vist seg, snart tre år etter dette brutale ranet av vårt barn, at alle mener at det var feil. Vi er gode foreldre. Gode, kjærlige, har utmerket samspill og god omsorgskompetanse. Lørenskog kommune gjorde en grusom feil, noe vi og flere fagfolk har hevdet hele tiden. Så skulle man jo tro at systemet da ville være villige til å rette opp i slike grove feil. Neida. Vi må fremdeles gå med lua i hånden, samarbeide og finne oss i det offentliges utallige måter å krenke oss på.
For vi er nemlig Norges minst betydningsfulle gruppe; nemlig barnevernsforeldre.
Alle er enige om en tilbakeføring, og dermed blir det bestemt samtaleprosess. De utdannede aktører mener dette er riktig vei å gå. Til og med blir det laget en tilbakeføringsplan med konkrete datoer.
Så finner noen ut, i tolvte time, at dette er ikke bra nok. Vi må ha mer opplysninger!
Underlig hvor lite det skal til for å fjerne et barn, men så uendelig mye opplysninger for å tilbakeføre vårt barn som aldri burde vært tatt fra oss. En ny krenkelse, en ny sorg og et nytt nederlag. Vi vil på nytt slutte å eksistere. Det er ufattelig tungt å ringe for å fortelle de forhåpningsfulle menneskene vi har rundt oss om hvordan det gikk. Vi hører skuffelsen, sorgen og smerten også hos dem når vi forteller om resultatet. Og det gjør vondt å ikke kunne gi dem mer håp. Men vårt håp svinner også, vår verden er mørk. Og vi tenker at det er så ufattelig lett å sitte der som offentlige ansatte i disse stillingene og skalte og valte med menneskers liv. Som om vi er brikker i et spill uten følelser og et ekte liv. Er alle redde for å ta ansvar, for å ordne opp i dette? «Ja, men det var ikke min feil, ikke klandre meg» hører jeg. «Nå har det gått så lang tid, men det er jo ikke vår feil.» Jeg er egentlig trøtt av å høre det, for det hjelper ikke når noen ikke tar ansvar for feilene som har skjedd.
I vår nye krise, så tar selvsagt ingen kontakt med oss. Kommunen ringer ikke for å høre hvordan det går med oss. Ingen hjemmebesøk, ingen krisehjelp. Ingen kommer med trøstende ord og forklaringer. Fremdeles mener barnevernet at det skal det være samvær på et sterilt barnevernskontor, med tilsyn. Mens de for noen dager siden snakket om tilbakeføring. Hvor blir de barnefaglig vurderingene av oppi dette? Hvorfor trengs det nå tilsyn, mens det for noen dager siden var enighet om at vi hadde «svært god samværskompetanse?» Hvordan kan det være til vår datters beste å ikke komme hjem til oss og treffe oss i naturlige omgivelser? Vi er knuste, i den grad det er mulig å bli det mer enn vi har vært. Vi gråter, trøster hverandre. Sover fordi da går tiden og smerten er ikke så intens. Tenker på at barnevernsledere, advokater, Fylkesnemndsledere og sakkyndige kan gå hjem og trolig ha en god helg med familie. Jeg lurer på-skjenker de oss en tanke? Skjenker de vårt barn en tanke? Forstår de hvilken ufattelig smerte de påfører oss enda en gang? Tenker de at de nå har gjort en god jobb? Jeg undrer meg.
Julen er nå preget av usikkerhet, for oss, for vår familie og støtteapparat, og for fosterfamilien.
Systemet vi har vært utsatt for skal liksom være et «hjelpeapparat». Dette «hjelpeapparatet» har blitt vår største utfordring i livet. Det undrer meg at mennesker med utdannelse og som er opptatt av å forstå mellommenneskelige relasjoner, viser så lite empati og forståelse for andres situasjon. Eller kanskje det riktige er å si; for foreldrenes situasjon. «For vi jobber jo ikke for foreldrene, men for barna.» Betyr det at man ikke kan skjenke foreldrene en tanke? At det alltid må være enten-eller?
De fine lover og retningslinjer eksisterer kun på papiret. Det er utrolig langt fra menneskerettighetene norske myndigheter påstår de respekterer, til det vi faktisk opplever på kroppen hver eneste dag. At kommunen har en plikt til å «aktivt tilrettelegge for en tilbakeføring» er ganske langt fra det vi opplever. EMD har heldigvis vår sak, men det er foreløpig en fattig trøst.
For tiden er vi tydeligvis ikke verdige til hverken empati eller støtte fra det offentlige, ei heller en vilje til å rette opp i feilene som er begått. Jeg under meg på om politikere vet at det er slik deres system virker, at det er slik virkeligheten er.
Vi sitter maktesløse nok en gang, som brikker i et spill vi ikke har mulighet til å forstå. Og er avhengig av den som har myndighet til neste trekk. Nå er det ikke lengre kirken som er moralens voktere, men et barnevern bekledd med lite kompetanse og middelklassens unyanserte verdier. Og vi, som er utsatt for dette grove overgrepet, må fremdeles finnes verdige og må gjøre alt for å ikke miste deres «gunst».
Norsk Barnevern er satt under lupen internasjonalt. Og med god grunn. Norsk barnevernspraksis er på kraftig kollisjonskurs med menneskerettighetene. Spillet vi deltar i, der vi kun er brikker og innsatsen er vårt barn, vil bli analysert trekk for trekk i fremtiden. Det er av stor nasjonal og internasjonal interesse å følge med på dette partiet for å unngå like ekstreme og unødvendig ødeleggende partier framover. Denne saken vil kaste skam over Norge og norsk barnevern. Og skam over aktørene som fortsetter på samme måte, som ser feilene men ikke er modige nok til å handle riktig.
Tvert imot så vil det ikke være over før den profesjonelle spilleren legger ned sin konge. Og det eneste som gjenstår, er å se hvor mange unødvendige trekk man ønsker å spille før dette gjøres.
Man må ikke være i tvil om at dette partiet skal analyseres trekk for trekk i etterkant, og vil bli detaljert gått gjennom.
Så man vil også kunne stadfeste hvor partiet gikk galt, hvem av spillerne som ikke evnet å hente seg inn igjen og hvorfor ikke de klarte det.
Men dette får de mediene som driver med sånt ta seg av, for her forteller jeg bare hvordan det er å være en barneverns pappa der ikke vil gi seg før rettferdigheten har seiret. For oss, for vårt barn og ikke minst for alle andre barn og familier som behandles som brikker.
Andre relevante artikler om saken vår:
EMD har åpnet den niende barnevernssaken mot Norge: - Viser det totale havari
[ De fikk aldri sjansen til å være foreldre ]
RB-journalist fikk hederlig omtale for barnevernssaker ( med flere linker til saken vår )
Facebook siden om saken vår finner dere HER, gå gjerne inn og trykk på lik siden vi setter stor pris på en nødvendig oppmerksomhet rundt det som er våres barns fremtid og som skapes nå.
Hjemmesiden for saken vår finner dere HER