Barnehager og skoler ble nærmest stengt over natten, mens familievern, psykiatri og rusinstitusjoner reduserte tilbudet, og i kriminalomsorgen blir soning utsatt. Koronaredsel og karantenebestemmelser spredte seg i samfunnet.
Hva skjer med pensjonen min om jeg permitteres? Her er seks spørsmål og svar (+)
Statsministeren oppfordret til hjemmekontor. Mens flest mulig holder seg hjemme, møter barnevernet på jobb for de aller mest sårbare. Vi må vise at vi er tilliten og ansvaret verdig. Det er lite rom for glipptak nå.
For oss i førstelinjen, på innsiden, har den siste tiden vært hektisk og altoppslukende.
Barneverntjenestene er, på lik linje med helsepersonell, en kritisk funksjon som skal ta to steg frem når store deler av samfunnet ellers stenger ned. Vi skal være ekstra synlig i samfunnet nå.
Det er avgjørende for barn og familier som trenger hjelp, eller som strever fordi situasjonen forsterker det som har vært vanskelig fra før.
Barneverntjenesten er på jobb og kan hjelpe, også når andre holder stengt.
Vi har trent på scenarioer så nært virkeligheten som det er mulig å komme. Hva med moren som strever psykisk, som nå har blitt så redd for koronavirus at hun vil at vi skal hente sønnen hennes? Hva med de barna som skolen ikke får kontakt med gjennom den digitale undervisningen, som noen tror hadde det vanskelig fra før?
Hva med den jenta som lever i så stor konflikt mellom foreldrene sine, som nå nekter å samarbeide om samvær – mens tiåringen lider mer enn noen gang? Hva med familien som allerede bor trangt, når alle skal være hjemme hele dagen, og hvor far sliter med traumer fra tiden på flukt fra krig?
Hva hvis ingen nå ser eller snakker med de barna som lever med vold, overgrep eller foreldre som ruser seg hjemme? Hva om barn blir værende i uholdbare omsorgssituasjoner under denne pandemien – som skader dem for livet?
Som leder har jeg ledet i krevende situasjoner før, og barnevernansattes jobb er også i normale tider å hjelpe mennesker i krise og vanskelige livssituasjoner.
Mye av arbeidet vi gjør i krisestab disse dager, er det ikke mulig å trene for på kurs eller i beredskapsøvelser. Det har vært høye bølgetopper og dype daler, med stadig nye problemstillinger og behov.
[ Hvem skal ta regningen for koronakrisen?: Økonomer foreslår ny koronaskatt (+) ]
Etter kun et par dager skjedde det noe hos oss.
En massiv mobilisering midt i de mange uforutsigbare svingningene. Handlekraften man ser blant mennesker som har valgt en jobb for andre.
Besøkene hjemme hos familier må av og til bli hagebesøk, eller samtaleturer med foreldre og barn i friluft. Barnevernfaglig veiledning til foreldre i karantene må finne sin form på digital arena, ledet av ansatte man aldri skulle trodd har gjort annet, men som i realiteten fikk tilgangene en halvtime tidligere.
Samtaler om vold og overgrep som det mest krevende og nære, gjennomføres med enda mer faglig tydelighet og trygghet, i kompensasjon for nødvendige smitteverntiltak i møterommet. Noen av erfaringene vi gjør oss nå, tror jeg kan bli også fremtidens praksis.
Beredskapsplaner har blitt levende systemer med kriselogg og risikovurderinger for prioritering opp mot liv og helse, i en mulig krisesituasjon med farge rød.
En saktegående og langstrakt krise, som vil vare en god stund fremover.
Bemanningsplaner har daglig presisjon i oversikt for tilstedeværelse og oppgavefordeling, i kombinasjon med forholdsregler og opplæring i smittevern og smittevernutstyr.
Vi som er ledere bistår, følger opp og utfordrer medarbeidere etter beste evne. Vi oppfordrer til kreativitet. Vi informerer, også når det ikke er ny informasjon å gi, i et forsøk på å skape en forutsigbarhet i det uforutsigbare. Det er viktig å beholde fellesskap og kollegial nærhet i en hverdag med økt avstand og færre møtepunkt.
Vi deler hverdagsbilder fra den nye normalen, og ansatte sjekker jevnlig inn med hverandre digitalt. Jeg ser stor faglig profesjonalitet og omsorgskapasitet for barnevernets samfunnsoppdrag og i kollegaskapet.
Situasjonen er ny for samfunnet, barneverntjenesten, og for ledere.
Vi har implementert endringer i en størrelsesorden som man normalt ville brukt flere år på. Ledelse skjer gjennom stram struktur, der involvering og rapportering ofte må bli to sider av samme sak.
Ikke sjelden kreves rask handling og enkel beslutningsstruktur. Vi har takket, heiet og oppmuntret. Vi har også minnet om det ansvaret barnevernet har, som er om mulig, enda større enn ellers.
Det finnes utallige råd for hvordan man lykkes med kriseledelse.
Det viktigste mener jeg bør handle om hvilken ledelse vi utøver til vanlig. Hvilke ledere vi rekrutterer og verdsetter for å beholde, og at vi rekrutterer ansatte som er hel ved både faglig og menneskelig.
Hvordan vi alltid skal vise barnevernet som en avgjørende hjelper for barn som trenger det. Hvordan vi vektlegger kommunikasjon og involvering, og hvilke strukturer og strategier vi har på plass.
Ikke minst hvordan vi fokuserer på tillit, profesjonalitet og respekt overfor barn og familier som vi jobber med. For det er dette vi blir testet på nå.