Barnehagepersonale ute av drift

Dagsavisen viet lørdag forrige uke sin forside til et tragisk tilfelle.

Innlegget er skrevet sammen med Morten Solheim, høgskolelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus

”Magnus” har blitt utsatt for plaging og utestenging fra lek over tid, uten at de ansatte i barnehagen har tatt saken på alvor. Foreldrene til ”Magnus” har hatt god grunn til fortvilelse i møte med en institusjon som overhodet ikke fungerer for barns beste. Kritikken er således betimelig. Det er helt enkelt ikke greit at en institusjon som skal fungere sosialiserende for barn virker mot sin hensikt: utestengende.

Vi vil imidlertid hevde at betegnelsen mobbing kan virke avsporende i en debatt om barn som blir utestengt fra lek og opplever å bli krenket av andre barn og voksne i barnehagen. Grunnen til det er at begrepet mobbing fordrer at noen er mobbere. Når det er snakk om mobbing i barnehagen står man altså i fare for å omtale barn i alderen mellom ett og fem år for mobbere. En slik terminologi kan bidra til at deler av ansvaret blir lagt hos barna som utfører uønskede handlinger. Barn i barnehagealder verken kan eller skal måtte forholde seg til konsekvensene av mobbing som et skyldspørsmål.

Saken om ”Magnus” er et eksempel på grov institusjonalisert omsorgssvikt. Det må heves over enhver tvil at når samspillet, leken og relasjonene barn i mellom fungerer krenkende og utestengende, er dette de ansatte i barnehagens ansvar. Ikke barnas. Slik sett handler denne saken om voksne som ikke er seg sitt ansvar bevisst, eller som ikke har kunnskap nok til å vite hvordan man skal reagere.Videre handler det om barnehageansatte som krenker et barn gjennom fysisk og verbal makt og avstraffelse. Dette er svært alvorlig, og vi mener det kan ses i sammenheng med en unnfallenhet fra politisk hold, når det gjelder å ta grep for å styrke kunnskapsnivået i barnehagene.

I en lengre periode har foreldre, fagfolk, forskere og journalister hatt et entydig krav til politikere om hvilke tiltak som må til for å heve kvaliteten i barnehagen: Et lovfestet minstekrav til hva som er tilstrekkelig bemanning og en heving av andelen førskolelærere i barnehagen. Men ingen av de som har ropt, er blitt hørt. Fortsatt er Norge et av landene i Europa med lavest andel utdannet personale.

Gjennom Stortingsmelding 24 om Framtidens barnehage som ble lagt frem før påsken, viser regjeringen manglende handlingskraft på området. Det er ingen lovnader om å øke andelen utdannet personale. Å lovfeste et minstekrav om grunnbemanning skal først gjøres i 2020 – dersom budsjettene tillater dette. I 2020 har flere hundre tusen barn gått gjennom hele sitt barnehageliv, og er allerede i gang med skolen. Øie-utvalget som la frem et forslag til ny barnehagelov i juni 2012, gjør grundig rede for hvordan bemanningen kan lovfestes og andelen førskolelærere kan økes. Dessverre tar ikke regjeringen Øie-utvalgets solid begrunnede lovforslag til følge.

Heller ikke opposisjonspartiene ser ut til å ta viktigheten av personalets kunnskap og sammensetting på alvor, om vi skal tro deres partiprogrammer. Den offensive og iverksettende barnehagepolitikken synes fraværende. Vi står tilbake med en halvferdig barnehagereform, hvor utbygging har kommet i første rekke. Ingen ser ut til å være villig til å ta prisen det koster å sikre kvaliteten ved at barnehagens personale har tilstrekkelig kunnskap om barn.

Det er flere forhold som sviktet i saken rundt ”Magnus”. Det var systemsvikt i flere ledd. Et godt tilsyn som fungerer, er viktig når barnehagens personale ikke lytter. Men et godt tilsyn, en fungerende bydelsadministrasjon eller en lydhør fylkesmann kan aldri erstatte det som til daglig skjer i samspill mellom voksne og barn i hverdagen. Det bør være soleklart at menneskene som til daglig jobber i barnehagen, er den viktigste faktoren for å ivareta barna som går der. Voksne som har grunnleggende solid kunnskap om lek, samspill og relasjoner mellom barn, vil kunne forebygge relasjoner hvor mobbing utvikles.

Konsekvensen av ikke å systematisk heve kunnskapsnivået i barnehagene vil være at vi får flere historier om barn som blir oversett. Vi har ikke råd til å gamble med barns barndom og fremtid på den måten. Saken om ”Magnus” understreker noe vi har visst lenge: Kunnskapsnivået i norske barnehager er for lavt. Vi savner politisk vilje til å gjøre noe med dette. Ikke gjennom glansede manifester mot mobbing, men gjennom å sette strengere krav utdanningsnivået til de som jobber i sektoren. Både i barnehagene og i det kommunale leddet.