SPRÅKOPPLÆRING: Barnehager som ønsker å legge spesiell vekt på lek, kan hindres av at barnehagens eiere pålegger mange aktiviteter som må gjennomføres hver uke. FOTO: ARNE OVE BERGO

Barnehagelærerne må bestemme innhold og metoder i barnehagen

Forslaget til ny rammeplan er en gavepakke til kommersielle eiere.

Kunnskapsdepartementet har sendt utkast til ny rammeplan for barnehagene på høring. Høringsfristen er ute, og det har kommet inn over 500 høringssvar. KD har satt av 4–6 uker til behandling av disse, før de skal banke gjennom den nye rammeplanen uten mer politisk behandling. Det er mange i barnehagefeltet som er bekymret for om disse få ukene er nok til at KD kan få satt seg grundig inn i høringssvarene. Betyr det at KD allerede har bestemt seg?

Det fremkommer av svarene at det særlig er ansvarsfordelingen i barnehagen folk er opptatt av. I motsetning til nåværende rammeplan, og i motsetning til det som er sagt om skolen, legger ikke regjeringen opp til at det er det pedagogiske personalet som skal ha metodeansvaret i barnehagen. Eier har det juridiske ansvaret, men det pedagogiske ansvaret blir ikke trukket frem. Dette åpner for at eiere kan få full styringsrett for hvilke metoder og verktøy som skal brukes. Det er en gavepakke for kommersielle aktører som ikke bare kan tjene gode penger på barnehagen, nå kan de også utvikle sitt eget verktøy, materiell, kursing osv. som de kan pålegge «sine» barnehager å kjøpe og bruke. Det er derfor ikke særlig rart at mange av de private eierne som har sendt inn svar på høringen, omfavner dette grepet. Men det er barnehagens styrer og barnehagens personale som kjenner barna og vet hvordan man bør arbeide for at barna skal få en best mulig barnehagedag. Dette er en selvfølge som må forankres i rammeplanen.

Barn elsker å lære nye ting

I forbindelse med min forskning har jeg blant annet vært i barnehager som ønsker å legge spesiell vekt på lek. En av hindringene noen av disse barnehagene møter i sine bestrebelser på å gi barna tid og rom til å leke, er at barnehagens eier har pålagt dem diverse aktiviteter som må gjennomføres hver uke. Det kan for eksempel være ulike former for språkgrupper for å sikre at alle barna snakker godt norsk før skolestart. Dette er jo selvsagt gjort i beste mening. Det er vel ingen som er motstandere av at barn skal snakke bra norsk som et viktig grunnlag for skolen. Problemet er bare at når ikke barnehagelærerne selv får bestemme hvordan språksatsningen skal foregå, men blir underlagt ganske detaljerte anvisninger fra eier, risikerer man å bomme fullstendig på målet. Barn elsker å lære nye ting, men de fleste misliker å få ting tredd ned over hodet.

Alle barn er forskjellige og utvikler seg i ulik takt. Derfor må barnehagelæreren kunne bruke sin pedagogiske vurderingsevne, sitt profesjonelle skjønn, til å finne ut hvordan hun eller han best kan nærme seg det enkelte barnet. Hvilke metoder og hvilke aktiviteter som bør vektlegges akkurat i denne barnegruppen akkurat nå, trenger man et kunnskapsbasert skjønn for å kunne avgjøre. Av og til må man endre planer midt i en aktivitet hvis barna er opptatt av noe annet. Det er viktig med planer, men det er like viktig å kunne endre planene underveis. Dette vet en dyktig barnehagelærer. Derfor er det nødvendig at det er de som står barna nærmest, nemlig barnehagelærerne, som får det pedagogiske ansvaret – og ikke barnehagens eier. Eieren har sjelden kjennskap til det enkelte barnet eller barnegruppen, og det stilles heller ikke krav om barnehagefaglig kunnskap for å bli eier av en barnehage.

Barnehagens kvalitet

Barnehageeiere, både med og uten barnehagefaglig kompetanse, ønsker selvfølgelig at deres barnehage skal være så bra som mulig. Problemet er at det er vanskelig å måle kvalitet. Vi har derfor sett at mange barnehageeiere, både kommunale og private, allerede i dag forsøker å finne standardiserte løsninger som skal sikre kvalitet. Det kan for eksempel være innkjøp av spesielle programmer som skal sikre at barna lærer sosial kompetanse, språk eller andre ting. Det kan også være kartleggingsprogrammer som måler konkret utvikling eller læring hos barna. Problemer med dette er at innholdet i barnehagen i slike tilfeller gjerne rettes inn mot det målbare. Da blir det slutt på å ta hensyn til enkeltbarnet og den spesielle barnegruppen. Det blir ikke barnehagelæreren, men barnehagens eier som bestemmer hva barna skal gjøre i barnehagen. Dermed kan det oppstå en hel industri som kan produsere kartleggingsprogrammer og programmer som skal hjelpe de barna som ikke når opp til målene. På den måten kan disse barna få «tidlig innsats» og hjelp til å nå målene ved neste kartlegging. Allerede i dag er det en klar tendens til at slike programmer tas i bruk i barnehagen på eiers befaling. Hvis eier får et enda tydeligere mandat som ansvarshavende for barnehagens innhold, frykter jeg for konsekvensene.

Det er viktig at ny rammeplan gir helt klare retningslinjer for hvilket ansvar som påhviler eier, og hvilket ansvar det pedagogiske personalet skal ha. Og det må ikke herske tvil om at barnehagelærernes ansvar er å avgjøre hvilke metoder og hvilke verktøy som skal brukes i den enkelte barnegruppe og med det enkelte barn.