Jeg tok med ungene mine som alltid i 1. mai-toget i Oslo på onsdag. Hvorfor er vi så mange foreldre som gjør det? Hvorfor bruker jeg ikke tida mi på en lekeplass eller i hagen sammen med dem i stedet?
Er det på grunn av min radikale oppvekst med akademikerforeldre? Der søsteren min og jeg satt under 1. mai-frokost-bordene og hørte de voksne diskutere politikk, samfunn og synge Internasjonalen. Jeg husker et år de voksne måtte be de innleide danske bygningsarbeiderne (dette var før de ble polske) som hadde godtatt at de i sitt eksil var pålagt å jobbe på Arbeidernes dag, om de kunne ha pause i hamringen slik at vi kunne høre oss selv synge Internasjonalen.
Dette var på 80-tallet, denne fjerne og hissige tida da venner som sognet til Ap, SV eller AKP gikk i forskjellige tog til forskjellige tidspunkt, men de hadde likevel felles frokost. Så gikk vi langsmed Akerselva for å gå i toget i sentrum. Forbi fyrstikkfabrikken og Hønse-Lovisas hus, som om vi var med i en sketsj med Harald Eias karakter «Oslolosen».
Vi visste jo hvorfor toget begynte så seint på dagen, fordi arbeiderne skulle få sove litt lenger før de skulle møtes på torget. Selv om alle lærerkollegaene til mamma uansett sto tidlig opp både 1. mai og 17. mai for å gå i tog. Jeg skjønte aldri hvem som egentlig fikk sove litt ekstra den dagen. Mine unger vekte meg 05.30 på onsdag, tidlig for å være dem, og de var absolutt ikke våkne fordi de var spente på hva dagen skulle bringe. De fikk se en Barbie-film om det å være magisk fe og enhjørning fram til vi tok trikken ned til sentrum.
På veien ned var det en gyllen mulighet til å fortelle eldstedattera på seks år hvorfor arbeiderne trenger en dag som dette. Selv om det selvfølgelig ble komplisert når jeg sa at de som kjører trikk og buss er arbeidere, men trikkesjåføren var på jobb likevel denne dagen, og jeg fortalte at sjåføren da får ekstra godt betalt, hvorpå seksåringen utbryter: Jeg skal begynne å kjøre trikk. Det er aldri vakkert å se små barn fra Nordstrand lyse opp når de hører om penger. Men flere paroler i toget dreide seg nettopp om penger. For det er ofte det rettigheter dreier seg om. Pensjon for frilansere for eksempel. En parole jeg glatt hoppet over å forklare barna, selv om jeg vet at desto fortere du skjønner som menneske at pensjon er lønn det også, og ekstremt viktig å ha kontroll over, jo bedre er det. Vi var en svær gjeng som sto og klappet på sidelinjen da parolen «Erna, du er også midlertidig ansatt. Styrk rettighetene våre» strøk forbi. Da er det lettere å forklare en unge at når det kommer over ti personer i rullestol under parolen «Jeg vil ikke være din inspirasjon – jeg vil være din kollega», så er de mennesker som blir sett på som en stor utgift, men egentlig er de folk som er stengt ute fra arbeidslivet. «Hvorfor får de ikke lov til å jobbe», spør seksåringen. Det er derfor jeg elsker å ha med unger denne dagen. For de stiller de samme spørsmålene som folka som går, eller ruller.
1. mai er et krasjkurs i menneskerettigheter og i å vise solidaritet med andre. Det er som om vi har komprimert verden i ett langt tog. I år må det ha vært ekstra langt også. Noe som ikke ble kommentert på Dagsrevyen, der de i sin redsel for å være partisk heller viet all oppmerksomheten til Sylvi Listhaugs besøk i Drammen. Men har du lyst til å vise ungen din verden og ikke har økonomi til å drasse dem rundt kloden på dannelsesreise, er 1. mai-toget en perfekt anledning for å få forklart alle verdens konflikter og kampsaker på tre timer. Barn ser med egne øyne hvem som kjemper og spør hva de kjemper for. De ser kurderne, de ser tyrkerne, tamilene og palestinerne. Noen går såpass sakte at du får god tid til å fortelle om alle disse menneskene som kjemper for sine lands rettigheter.
Når Blitz kommer kjørende med en lastebil fra Oslo Bilutleie, blir det så klart vanskeligere å forklare alt fra det å skulle knuse nazisvina til at NATO skal ut av verden. Det hadde vært enklere hvis de holdt seg til sin gamle parole «Føkk hele dritten», som appellerer både til meg og sikkert ungene i hverdagslivet vårt.
Men i år var det noen ekstra godbiter. Når Bunadsgeriljaen som prøver å få stoppet det livsfarlige prosjektet med å legge ned alle landets fødeavdelinger, marsjerte forbi til lyden av taktfaste søljer, var det lettere å forklare de små hva det dreier seg om enn da LO i starten hadde sin årlige «Stopp Gaustad – bygg ut Aker for hele Groruddalen». Alle har noe å lære av effekten av en gerilja i folkedrakt. «Høie og Sør-Øst – Hør folkets røst» er en god parole og lett å lære seg selv om ungene heller ville bruke slagordene til AUF og SU og gjorde dem om til «Hva vi vil ha? IS! Når vil vi ha det? NÅ!».
Barn er lette å please. Men også vi voksne som er svake for 1. mai-toget, er lette denne dagen. Vi godtok Rødt sin parole «Vil du høre en vits – en grønn kapitalist», selv om det nesten ikke rimer. Vi shoppet paroler, løp inn og ut av toget, fikk vist ungene at man kan mene mye på kort tid, selv om ingen er eksperter på noen områder.
Amnesty International sin parole om gruvearbeidere i Kongo som lager mobilbatterier traff ungene rett i hjertet; det er nemlig barnearbeid det er snakk om. Å kunne forklare at barn der ute i verden lager batteriet på mobilen inni en mørk hule under jorda, så jeg at gjorde inntrykk, selv om treåringen hadde sovnet midt i Kampen Janitsjar. At kunstnerne ikke har mer fantasi enn «Fri kunst – felles eie – felles ansvar» som jo er sant, viktig, men kjedelig, godtok vi også.
Nå er ikke dette en anmeldelse av originale paroler, men den som traff best, både voksne og barn der vi sto og ventet på å klappe for både sykepleierne og brannvesenet, var nok Norsk Folkehjelp sin parole «Verden er ikke fattig – den er urettferdig». For er det ett ord en seksåring kan, er det det siste.