Vi kjenner egentlig alle tallene fra før, og de gjør kanskje ikke like stort inntrykk lenger. Det blir litt for stort og overveldende. Ja, det har vært en enorm framgang i verden de siste tiårene. Men det er et skammelig faktum at 16 000 barn hver dag dør av årsaker som enkelt kan forhindres, 59 millioner barn står utenfor skoleporten og millioner av barn lever i ekstrem fattigdom.
Jeg insisterer på at vi aldri må glemme at det bak alle disse enorme tallene er enkeltbarn med hver sine historier, like unike som dine og mine barn. Samtidig viser en global kartlegging Redd Barna har gjort, at det ikke er tilfeldig hvem disse barna er. Noen grupper av barn blir systematisk og grovt diskriminert. Barn som er fattige, ikke får utdanning eller dør før de fyller fem, er fra etniske minoriteter, bor i avsidesliggende strøk eller land preget av krig og konflikt, de er jenter, flyktninger eller har funksjonsnedsettelser.
Og de er mange. 400 millioner barn opplever grov forskjellsbehandling bare på grunn av at de tilhører en etnisk minoritet. Urfolksbarn er overrepresentert blant de mange millionene barn som lever i ekstrem fattigdom. Hvert år giftes 15 millioner jenter før de er 18. Og barn som har en funksjonsnedsettelse har tre til fire ganger større sannsynlighet for å bli utsatt for vold og seksuell overgrep. Den systematiske diskrimineringen de utsettes for gjennomsyrer politikk, sosiale normer og kultur.
Blir du født som en jente, vil dette mange steder i verden representere en dårlig start. Til tross for at nesten like mange jenter som gutter begynner på skolen, så har jenter dårligere sjanse enn gutter til å fullføre grunnutdanningen. Det er ingen tilfeldighet. I mange land holdes jenter etterhvert hjemme fordi skoleveien ikke er trygg, fordi det ikke er egne og trygge doer til dem, og de er hjemme når de har mensen fordi de ikke har bind. Er de på skolen misbrukes mange av mannlige lærere og medelever, og de dropper ut av skolen fordi de blir gravide mens de fortsatt er barn. Dette skjer ikke her, men urettferdigheten blir ikke mindre av den grunn.
Samtidig ser det ikke ut til at vi er like oppmerksomme på at systematisk diskriminering også forekommer her hjemme. I en spørreundersøkelse foretatt av Globescan i 18 land på oppdrag fra oss, er for eksempel et av funnene at sju av ti nordmenn er bekymret for at flyktningbarn blir diskriminert i andre land, mens bare hver tredje er bekymret for at det samme skjer her. Det overrasker meg. Det er nemlig godt dokumentert at flyktningbarn er overrepresentert blant barn som lever i fattigdom i Norge. Barndomshjemmene deres er i asylmottak under forhold som vi ikke ville ha akseptert for våre egne barn. Mange får også et mye dårligere skole- og barnehagetilbud enn norske barn. Og særlig barn som flykter alene får ofte ikke den omsorgen og tryggheten de trenger, og blir alvorlig psykisk syke av det. FN har gjentakende ganger kritisert Norge for å ikke ivareta rettighetene til denne gruppen barn.
Det er for så vidt uvesentlig om barna som utsettes for denne grove urettferdigheten er her eller der, langt borte eller nære. Det viktige er at vi erkjenner at det er en stor urett, og at vi alle har et ansvar og en mulighet til å gjøre noe med det. Globescan-undersøkelsen viser at bare hver tredje nordmann mener de selv kan gjøre noe med diskriminering. Dette vil Redd Barna endre!
Det eneste som er sikkert, er nemlig at alle kan bidra med noe. Det globale virker kanskje vanskeligere å påvirke, men alle kan for eksempel støtte kampanjer for å kreve at politikerne får på plass et nytt globalt skattesystem så land får nok penger til å gi de glemte barna det helsetilbudet, utdanning og beskyttelsen de har rett til. I nærmiljøet kan vi alle være gode naboer som ser de nye barna som flytter inn i mottaket, hilse på foreldrene på butikken, og invitere inn til bursdager og fritidsaktiviteter. Verden har valgt å glemme millioner av barn. Nå må gi dem den oppmerksomheten de har rett på og behøver.